Loading...

Det store lille speilet

- en blogg av Hanne Dyrendal

Indre virkelighet – ytre virkelighet – eller midt i mellom

Hvor lever kreativiteten ?

Tenk deg et lite barn som tasser omkring med sitt aller kjæreste kosedyr. Har du noen gang spurt barnet hvor kosedyret kommer fra? Ikke gjør det. Barnet ser ikke for seg at noen har kjøpt kosedyret – det har liksom alltid vært der og på en måte blitt funnet av barnet på en og samme tid. Og derfor er det uerstattelig (noe mang en mor og far smertelig har fått erfare!).

IMG_0460

Barnelegen og psykoanalytikeren Winnicott er mannen bak denne spennende teorien. Han tenkte seg et tredje område forskjellig både fra den ytre og den indre verden. Kosedyret er som regel det første som vitner om denne verdenen. Senere kommer fantasivenner (og gud!), ja hele lekens verden.

Og spennende er det at området ikke dør når vi når en viss alder. Men innholdet endrer seg. Det er her vi trer inn når vi leser en bok, går på kunstutstilling eller lytter til musikk. Og befinner kanskje en del av vårt gudsbilde seg nettopp på dette tredje område av virkeligheten?

 

Leve langsommere

Noen ganger tvinger omstendighetene meg til å stoppe opp litt, gå litt langsommere, og ta det mer med ro. Og jeg kjenner hvor deilig det er, og hvor mye mer jeg legger merke til av alt rundt meg. Mange ganger tenker jeg at jeg gjerne skulle levd litt langsommere. Kanskje kan sommeren være en tid for å få litt mer inn av en sånn vane?

For det er jo også en uvane dette, å løpe fra sted til sted og fra aktivitet til aktivitet. En uvane og et resultat av samfunnet vi lever i. Tidsklemma er blitt et velkjent begrep for de fleste mennesker. Det er utrolig mye vi både må og ønsker å få plass til i løpet av en dag. Noen ganger er det egentlig umulig, men vi prøver, og vi løper mellom de ulike aktivitetene. Det er mange krav som presser på, fra samfunnet, fra personer rundt oss, og fra kritikeren inni oss selv. Vi strever etter det perfekte livet, som viser seg og inneholde litt mer enn det faktisk er tid til.

Men vi er skapt til mer ro, mer langsomhet. Se på Bibelens fortelling om Marta og Maria. Mange av oss prøver jo å være som Marta, flinke, driftige og effektive. Men hvem får cred av Jesus? Jo Maria som setter seg ned og lytter til hva Mesteren sier! En vanskelig og viktig fortelling å ta til seg. Stressrelaterte sykdommer blir vanligere og vanligere, samtidig som mange innerst inne lengter etter mer ro.

Å se på barn kan lære oss mye om livet. De løper omkring og har tilsynelatende uendelig med energi, men likevel følger de sitt eget tempo. De styres ikke av klokka og skjønner ikke poenget med å skynde seg. De hviler når de blir slitne. Og de har nok av tid til å stoppe opp og studere en liten bille de møter på sin vei.

Mens jeg sitter og reflekterer rundt behovet for å leve langsommere, tenker jeg på en liten bok av Owe Wickström som nettopp heter «Leve langsomheten». Tror sannelig jeg skal finne den fram og lese den i sommer – og jeg skal lese den sakte. Kanskje noen av dere kjøper den i sommergave til dere selv?

IMG_3152

Har alle mennesker et indre bilde av gud?

Ja. Iallfall hvis vi skal tro psykiateren og forskeren Ana Maria Rizzuto. Hun hevder at alle barn i vestlig verden danner et bilde av gud. Hennes studie fra slutten av 1970-tallet viser at gudsbildene bygges opp av de erfaringene vi gjør med våre foreldre og oss selv og hvilket trossystem vi vokser opp med. Gud kan være som en av foreldrene, en blanding av de to, eller representere en motsats. Et bilde av gud er altså en del av det å være menneske.

Men vår indre gud trenger på ingen måte å samsvare med den gud vi møter i religionen. Vår indre gud trenger heller ikke være en størrelse vi bruker til tro. Men at vi danner så ulike bilder av gud, kan kanskje være med på å forklare hvorfor ulike teologer kan fremstille gud forskjellig. Og selv en person som definerer seg utenfor noen religion, har ofte en oppfatning av hvilken gud han/hun tar avstand fra.

Det interessante er også at når denne indre guden først er dannet, er det umulig å ødelegge den. Den kan bare undertrykkes, omdannes eller brukes. Noen glemmer sin gud og legger han/henne bort, noen tar gud med seg som en ressurs og en styrke, noen strever med gud. Variantene er mange, men felles er at gud aldri kan bli en uvesentlig komponent i menneskelivet. Hele livet, og spesielt ved livskriser er muligheten til stede for å revidere gudsbildet sitt.

Kjære dere!

Endelig er min bloggdrøm og bloggvisjon blitt virkelighet – min bloggbaby har sett dagens lys og er klar til å vokse seg stor og sterk.

Her vil dere finne refleksjoner om hva som rører seg på dypet av mennesket. Her vil dere finne nye, inspirerende, kreative og spennende tanker om livet. Til glede både for meg og dere, vil jeg jevnlig ha gjesteskribenter her. Derfor blir denne bloggen spesiell ved at ulike stemmer kommer til orde – ikke bare min. Jo flere kreative stemmer – jo større inspirasjonskilde – for flere.

Hovedtema for bloggen er livet – i all sin mangfoldighet.

Verdier er sentrale. Verdier handler om hva i livet som er viktig, hva som er med å styre valgene og handlingene våre. Verdier både vil og skal variere fra person til person, men ved å lese om andres verdipreferanser, kan vi få inspirasjon til å tenke nytt om våre egne.

«No man is an island» heter det. Vi er alle del av et samfunn, fra det lille samfunnet av familie og relasjoner, til det aller største verdenssamfunnet. Å følge med på hva som rører seg i verden rundt oss til en hver tid, er både nødvendig og uunngåelig. Hver enkelt kan gjøre en forskjell for samfunnet rundt, samtidig vil verden der ute påvirke den enkeltes liv.

Felles for alle mennesker er at vi har saker vi er opptatt av, indre krefter som driver oss og som gir mening til livet. Men vi har ikke alltid et bevisst forhold til disse kreftene. En større bevissthet beriker livet. Å lese andres betraktninger vil gi inspirasjon til å reflektere over sitt eget indre liv.

Nok en gang velkommen til «Det store i det lille»! Følg med – følg – med – her kommer det jevnlig nytt stoff til inspirasjon og berikelse.

 

Tor Espen Aspaas: De evige øyeblikkene

Vi lever livene våre i spenningsfelter fra ekstreme krefter og motkrefter. Vi lever blant uløselige paradokser, i evige gåters nærvær. Nietzsche mente at kunst eksisterer for at menneskene ikke skal forgå av sannhet. Det kan så være, men selv føler jeg sterkere affinitet til Picassos motto: ”Kunst er løgn som avdekker sannhet.”

I arbeidet med kunst – hva enten jeg skaper, medskaper eller erfarer den – opplever jeg en sjelden gang iblant dyrebare glimt, privilegerte øyeblikk av innsikt og taus visshet om noe som er større enn oss, større enn delsummen, noe utvilsomt sant. Noe som ikke kan fastholdes, rommes i språket eller defineres én gang for alle. Derfor er det en uendelig søken og mulighetene den bærer i seg som motiverer min livsreise og som er selve beveggrunnen; søken etter disse få, evige øyeblikkene som kan strekke til for et helt liv og gi mening til det – men også et brennende ønske om å makte å formidle dem som kunstner, dele dem med andre på et mellommenneskelig, universelt plan.

Göran Tunström: ”Det hele handler om å våge å lukke opp. For å snakke med hverandre. At vi kanskje sammen kan forstå vår verden, at vi ikke er ensomme i vår ensomhet. Det er så enkelt som så.”

Jan Christian Mollestad: Om skjønnhet

Oscar Wildes lærer John Ruskin sa: «Man kan se at glassblåseren var glad da han laget denne vasen». Jeg tror at skjønnhet kommer av glede og gir glede.

En handling skapt av glede – for å gi glede – er vakker. Den skjønnhet en kunstner skaper kommer fra  et overskudd av varme. Ellers når ikke kunstverket fram til oss.

Eleganse kan være kjølig. Skjønnheten er glad og varm, Den gjemmer seg overalt. Selv i det stygge – som kloke Baudelaire oppdaget. Derfor er det håp, selv for oss gamle, skallede menn. Til og med vi kan være skjønne – selv om min hustru nevner det altfor sjelden.