Loading...

Det store lille speilet

- en blogg av Hanne Dyrendal

Sommer og sjel

Jeg sitter her i sommersola og funderer over noe så filosofisk som sjelen. Et viktig, men vrient begrep. Vi kan jo ikke veie og måle sjelen. Riktignok var det en forsker som på begynnelsen av 1900-tallet mente han kunne bevise at sjelen veide 21 gram!

Opp igjennom tidene har det vært ulike syn på hva sjelen er. Homer tenkte på sjelen som livspusten vår, altså det som skiller et levende menneske fra et dødt. En dualistisk tenkemåte ser sjelen som en motsats til kroppen, til og med noe som bør renses fra kroppens påvirkning. På den annen side er det Aristoteles som ikke tenkte sjel og legeme som noe som kan skilles.

Nylig deltok jeg på en yogatime. I yoga er det tydelig at sjel  og kropp tenkes uløselig knytter til hverandre. «Yoga er pust», sa instruktøren og siktet til den dype, regelmessige pusten som er forutsetningen for å klare de ulike øvelsene. Bare pusten er rolig og en gir slipp på mentale spenninger og alskens prestasjonsangst, er det visst mulig å få til de ulike yogastillingene, iallfall etter hvert.

I nyere filosofi blir sjel identifisert med jeg’et eller bevisstheten. Sjel blir sett på personligheten, det egentlige mennesket.

Men jeg er nysgjerrig på hva dere lesere tenker om sjelen! Jeg blir veldig glad om dere har lyst til å legge igjen noen betraktninger i kommentarfeltet under!

Wolfgang Plagge: Sanntid?

Vi er så opptatt av å være i pakt med samtiden, vi mennesker – vi avskaffer gladelig vårt eget behov for ettertenksomhet og refleksjon, bare vi kan halse etter tidstrender og hotte kultretninger.

Et fyndord i tiden er SANNTID. Det kommer fra de første forsøkene på lage datasimuleringer og brukes (ofte feilaktig) for å beskrive raske utregninger innenfor et egendefinert tidsspenn. Hvem bestemmer om tidsspennet er kort nok for å kunne forsvare sin plass i sanntidsuniverset? Ja, det er nettopp problemet: Et simulert forløp som beveger seg ett tusendels sekund langsommere enn originalen gjengir ikke lenger originalforløpet i sanntid. Men ett tusendels sekund – en evighet i vår stadig hurtigere dataverden, er et umerkelig tidsspenn i et menneskeliv og bare et komma i et åndedrett.

Vi snakker også masse om kunstig intelligens og sikter med det til de stadig raskere og mer komplekse datamaskinene vi omgir oss med. Dermed forveksler vi lineær logikk med evne til abstrakt tenkning: Ingen datamaskiner er i stand til å utføre intuitive og emosjonelle tankeprosesser – de er ikke en gang i stand til å TENKE i den direkte betydning av ordet. Men de utfører logiske beregninger i en hastighet vi mennesker ikke er i stand til å kopiere eller forstå – derfor tillegger vi maskinene liv.

(Fascinerende, det der – en maskin gjør noe de fleste av oss ikke skjønner at den kan gjøre – altså «lever» den! Den har til og med overvunnet Einsteins relativitetsteori og beveger seg i en nærmest psevdoreligiøs sanntid…)

Kravet til hastighet gir selvfølgelig mening i datasammenheng – jo raskere beregninger, dess større arbeidsoppgaver kan utføres. Men er det oppskriften for livsforløpet til et virkelig levende vesen?

Vi mennesker kommer inn i verden med en fortid, en nåtid og en fremtid. Fortiden er uendelig lang, nåtiden uendelig kort og fremtiden uendelig uviss. Felles for alle tre er at de er i konstant bevegelse, og den lille prikken midt på tids-potensiometeret – selve trådkorset for nå-jeg’et vårt – flytter seg hele tiden, med konstant hastighet, fra fortid i retning fremtid. Fortiden og fremtiden er produkter av hverandre, og nåtiden – samtiden – er bevegelsespunktet, selve beviset på at vi faktisk lever. Fenomenet liv beveger seg altså analogt, ikke digitalt, inn i fremtiden, og det er vårt privilegium som mennesker selv å kunne få bestemme hvor bredt vi vil definere samtiden vår: Skal den vare noen dager, uker, måneder eller år? Eller bare et tusendels sekund?

Livet er ingen simulering – det er selve livet.

På et nakent fjell

På et nakent fjell ved havet

med bare føtter

og kjole i nådefarge

danser jeg

til sannhetens toner

i skjæringspunktet mellom dur og moll

 

Det åpne landskap

bærer bud om håp

hjelp meg våge å danse med hele meg

DSC02411

Diktet er hentet fra min første diktsamling «Et forsiktig strå» (2012).

Boken kan bestilles hos meg. Ta kontakt på post@hannedyrendal.no