Loading...

Det store lille speilet

- en blogg av Hanne Dyrendal

Gire opp…

…eller gire ned?        bilde 2

Ikke alltid greit å vite hvilket gir som er lurest å bruke. Den bilen jeg kjører til daglig er litt sånn «smart-car». Den forteller meg faktisk når det er på tide å gire. En liten grønn pil på dashbordet peker enten oppover eller nedover.

bilde 3

Unødvendig kanskje? En erfaren bilkjører bør jo vite hvilket gir som passer. Joda, joda. Jeg vet jo det. Men likevel – det er veldig praktisk, da. Og i tillegg en hjelp for å kjøre mest mulig økonomisk.

For eksempel opp en litt bratt bakke. Hvis jeg er litt i tvil om jeg kan gire opp, er det bare å ta en titt på hva bilen selv sier om saken. Eller når jeg suser avgårde på motorveien, er det greit at bilen minner meg på at jeg har enda et gir å sette inn. Og bilen vet nok stort sett best.

bilde 1

Når jeg tenker etter er det jo litt slik i livet også. Vi har noen innebygde indikatorer som vet vårt beste. Noen piler som forteller oss at vi bør roe ned og gå sakte, eller at det er helt greit å «kjøre på».

Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg kunne nok godt vært mer oppmerksom på mine indre indikatorer slik jeg er med bilens grønne piler.

Knotter

Jeg liker innredning, liker å pynte opp og forandre i hjemmet. Når jeg skal slappe av sitter jeg gjerne og lar meg inspirere av interiørblader, interiørblogger eller instagram.

IMG_0223

Og den årstiden som står for døren nå, innbyr til både innekos, pynting og ikke minst rydding. Jeg liker egentlig å rydde også, jeg. Iallfall noen ganger…

Og det beste er å kunne rydde inn i pene skuffer og skap. En enkel måte å fikse på skuffer og skap er ganske enkelt å skifte håndtak eller knotter. Og vips… en helt vanlig IKEA-skuff er løftet flere hakk!

IMG_0209

 

IMG_0219

 

Og slik tror jeg det er i livet også. Vi trenger å rydde i de mentale skuffene våre noen ganger. Kanskje er det gamle erfaringer og holdninger som vi kan kvitte oss med. Eller kanskje trenger de bare å organiseres på en annen måte. Hva med å fornye de mentale skuffene litt i høst?

Og hvis du vil ha litt interiørtips til hjemmet. Ta en titt innom noen av mine favorittbloggere:

Livs Lyst og Silje-Sin

Høsten er her

IMG_0214

Høsten er her, eller iallfall sensommeren. Og skole, jobb og aktiviteter kommer sakte, men sikkert tilbake i normal gjenge igjen.

Selv er jeg på plass igjen for fullt fra og med 18. august. Da åpner jeg igjen døra for deg som trenger en å  snakke med om livets utfordringer eller om eksistensielle spørsmål.

Vær tidlig ute så trenger du ikke vente lenge på timeavtale.

I mellomtiden gir jeg deg et dikt, som jeg skrev for en del år siden:

 

Det finnes en god stillhet

som ikke hamrer mot trommehinnene

og gir rastløshet

men åpner øynene for den

underste sannheten

 

sannheten under lagene

av alt jeg trodde var sant

 

Når stillheten åpner øynene

for den underste sannheten

ser jeg

dette som jeg håpet men ikke

torde tro på

den underste sannhet er sannhet

Her kommer Pippi Långstrump…

…tjolahopp, tjolahei, tjolahoppsasa… osv osv. Sikkert kjent for mange av dere også. Selv har jeg hørt denne sangen x antall ganger i sommer, så nå tenkte jeg at jeg kunne skrive et blogginnlegg også, he he.

Bøkene om Pippi Langstrømpe kom ut på 1940-tallet. Ikke rart de ble utsatt for kritikk, bøker som tar oppgjør både med borgerskapet, kjønnsrollemønster og ikke minst synet på barnet. Det er mye å si om Pippi, men siden det er filmene som har hatt fokus hos oss i sommer, dveler jeg litt her.

Filmene kom for over 40 år siden med Inger Nilsson i hovedrollen som Pippi. Filmene slår fortsatt an blant barn, og ikke til å undres over er Inger Nilsson mest kjent for sin Pippi-rolle.

Men hva gjorde hun siden? Jo hun ønsket å fortsette som skuespiller. Og hvordan gikk det? Jo, ikke så bra. Og hvorfor? Jo alle så på henne som Pippi. En gang fikk hun til og med jobbavslag fordi hun ‘var Pippi’!

Ganske utrolig å måtte leve med et sånt stempel. Forferdelig å ikke bli kvitt barnestjernestemplet. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det kjennes. Men hva handler det om? Er det vi som liker å putte mennesker i bås og tro at vi forstår dem? Eller er det vanskelig å tro at noen kan lykkes på nytt med noe? Eller er det noen vi liksom ikke lar bli voksne?

Jeg vet ikke, kanskje er der flere ting. Men det ble iallfall en påminnelse til meg om å ikke være så snar til å stemple eller tro jeg forstår.