Loading...

Det store lille speilet

- en blogg av Hanne Dyrendal

En for meg, to for kalven…

tre for kua og fire for oksen…

 

IMG_0584

 

Kjenner du fortellingen? Det er Alf Prøysens «Geitekillingen som kunne telle til ti». De fleste har sikkert fått meg seg at den kjente dikteren ville ha fylt 100 år i år. Med to barn i barnehage blir mye av min hverdag preget av Prøysen-tekster.

Fortellingen handler om en liten, frimodig geitekilling som har lært seg å telle til 10. Dette vil han gjerne vise bort ved å telle de andre dyrene han møter på sin vei. Dyrene blir imidlertid redde og vil ikke vite noe av denne kunnskapen. De forsøker å jage den lille geitekillingen avgårde. Helt til alle sammen plutselig er ombord i en båt som bare kan romme 10 dyr. Og vips blir geitekillingens telleferdigheter verdsatt!

 

DSC02919

På den ene side er dette et morsomt, lite eventyr eller tallregle for barn. Men den siste tiden har jeg reflektert mye rundt møtet med den andre / den fremmede. I lys av dette temaet, traff også «Geitekillingen» meg litt i magen, kjente jeg. Er det slik at vi rasket kjenner oss truet av det vi ikke forstår? Og helst vil rydde av veien den som representerer noe nytt eller fremmed?

Troen vokser også

Ikke nødvendigvis slik at den blir større, men iallfall slik at den utvikles. Troen ser nemlig annerledes ut for en 80-åring enn for en 8-åring.

 

DSC01254   DSC01255

 

Jeg har tidligere skrevet om de indre gudsbildene (du finner innlegget her) og at denne/disse alltid bærer i seg muligheten for å revideres i løpet av livet.

Slik er det også med troen i videre forstand. Nå er det jo ikke slik at alle har en gudstro i livet sitt eller at en eventuell gudstro er viktig. En gudstro som ikke er noen vesentlig del av livet, vil ikke utvikle seg spesielt heller. Men har den en plass, vil den endre seg ettersom vi endrer oss som mennesker.

 

DSC02405

 

James W. Fowler har skrevet en interessant bok der han beskriver ulike stadier i trosutviklingen. Fra barnets gryende trosfundament som handler om grunnleggende tillit, til en gjennomtenkt tro og en tro som kan leve med motsetninger.

Mye av nyhetsstoffet har den siste tiden har fått meg til å reflektere over møtet med den andre, den fremmende. Og om respekt og toleranse. Da er det ekstra interessant å se at Fowler plasserer interessen for den/det fremmede sent i trosutviklingen.

Det minner meg på at å reflektere over sin troshistorie og fortelle den til andre kan være lærerikt og nyttig for livet. Kanskje finner vi her en av nøklene til et mer tolerant samfunn?

 

DSC01269

 

Katarina Pajchel: Finnes Gudspartikkelen?

 

Priorinne ved Katarinahjemmet i Oslo og fysiker Katarina Pajchel er gjest på bloggen min i dag 🙂 Hun skriver om noe de fleste av oss ikke kan så mye om, tror jeg, nemlig Higgsbosonet, eller Gudspartikkelen.

 

sr%20Katarina_7

Bildet er hentet fra http://katarinahjemmet.katolsk.no

 

Det begynner å bli en stund siden Higgsbosonet var på forsidene av avisene. Har partikkelfysikerne pakket sammen for denne gang? Slett ikke, arbeidet har fortsatt med uforminsket «trøkk». De observante fikk kanskje med at da oppdagelsene ble annonsert 4. juli 2012 ble det snakket om en Higgs-aktig (Higgs like) partikkel. Det var definitivt noe der, men var det en Higgs partikkel, og i så fall hva slags? Siden den gang har det blitt lagt ned et enormt arbeid i å måle egenskapene til denne nye partikkelen slik at vi i dag offisielt kan snakke om én Higgspartikkel. Nobelpris har det også blitt med tiden til de som foreslo denne mekanismen for 50 år siden, og fullt fortjent.

 

9710002_10

Foto: Lucas Taylor http://cdsweb.cern.ch/record/628469

 

Kort fortalt er Brout-Englert-Higgs-mekanismen, som den rettmessig kalles ettersom flere var med på legge den frem på 60-tallet, ansvarlig for at partikler får masse. Dette handler altså om en veldig dyp innsikt i hvordan verden er skrudd sammen. Og da er det nesten skjebnens ironi at den er blitt hetende Gudspartikkelen. Det begynte med en spøk fra Leon Lederman, media luktet suksess, og der står vi i dag. Har det noe med Gud å gjøre? I første omgang: definitivt nei! Vi jobber med partikkeldetektorer, ikke Guds-detektorer. Men om en tror på Gud som alle tings opphav, så er dette et lite glimt av det vakre puslespill som naturen er. Så hvorfor ikke? Kanskje det er Guds partikler, ikke bare Higgs, men også elektronene, opp- og ned-kvarkene, neutrinoene, muonene, og alle de andre små byggestenene som alt rundt oss er laget av.

 

Skaperverkets orden vitner om hvor stor hans visdom er:

 

   Alt han har skapt er underfullt å skue,

        like til den minste synlige gnist!

   Alt dette lever og består til evig tid;

        alt virker slik det er tenkt.

   Alt forekommer parvis,

        og det ene har sin motsetning i det andre.

        Ikke noe han har skapt er overflødig,

   det ene utfyller det gode hos det andre.

        Hvem kan se seg mett på hans herlighet?

Sirak 42, 21-25 (en av de deuterokanoniske bøkene i Bibelen)

Møtet med den andre

Et tema som har opptatt meg i det siste har vært møtet med den andre. Det fikk meg til å tenke på et dikt jeg skrev for en del år siden, og som jeg fikk lyst til å dele med dere i dag:

 

SAMARITANEREN

Også i mitt liv fantes røvere

som satte spor

jeg falt

 

men-

min samaritaner

kom fra mine egne

trodde jeg

inntil jeg forsto

at hånden var tørr

og sårene ble dypere

 

nei-

også i mitt liv

kom samaritaneren fra de andre

fra fremmede folk

jeg ikke trodde på

 

og jeg blir sittende lenge

i vertshuset

å se livskonturene

bli nye

 

IMG_1966

Abid Q Raja: Islamsk stat og terror

Det skjer mye i verden for tiden, gjeldende Islam. Islam får som den mest voksende religionen større betydning internasjonalt, særlig fordi den stadig knyttes til voldeligheter. Islam skiller seg ikke stort fra de andre åpenbaringsreligionene i spørsmål som vedrører religionen. Derimot fremstår islam svært annerledes idet islam ikke bare er en religion, men også er ment å være et lovverk, et politisk og komplett samfunnssystem. Dermed åpner islam også for store tolkningsmuligheter. Delvis grunnet dette har det tradisjonelt vært vanskelig å skille mellom rettsregler og moral. Moralen er med på å definere reglene, og på å påvirke utledningene fra rettsreglene. Kulturen er i alle religiøse samfunn påvirket av religionen, men islam definerer rammene for kulturen i mye sterkere grad idet islam ikke bare er ment å være en religion. Rettsreglene definerer imidlertid ikke samfunnsmoralen, ei heller kulturen alene. Det å klart definere hva rettsreglene er, er i seg selv ikke nok; svaret på om det er akseptabelt å bruke terror, er ikke gitt selv om det skulle være i strid med islamsk lovgivning. Den etikken som eksisterer i kulturen i de islamske landene kan være slik sammensatt at eksempelvis drap i visse tilfeller kan anses som tillatt, eventuelt ønsket, og det gjerne med henvisninger til uklare regler i islam.

 

Abid_Q._Raja_0002 Foto: Bjørn Erik Pedersen

 

Hadither er tradisjonen relatert til hva profet Muhammed sa og gjorde, og er en sentral del av sharia. Det fremgår av hadithene at profeten Muhammed sa at pennen til en lærd er mer verd enn blodet til en martyr. Dette utsagnet viser en ikkevoldslinje, som også er i overensstemmelse med Koranens vers som slår fast at det er ingen tvang i religionen (K 2:257). Dette angir en klar ikkevoldslinje. Og den uegentlige religiøsitet er antatt å gå foran ytre tegn på tro, selv foran martyrer, under henvisning til profetens ord om at de som elsker hverandre i troen på Gud, uten slektskap eller håp om vinning, slike skal glede seg på dommens dag, når andre skjelver av frykt.

 

Blant de islamske teoretikere finnes de som fremholder at hellig krig mot uskyldige ikke følger av islam – ettersom islam i seg selv betyr fred – mens på den andre siden finnes ledere i ulike grupperinger som hyller hellig krig og selvmordsbombere, og legitimerer drap av sivile ikke-muslimer med den islamske læren. Her er det klar motstrid, og den faktiske situasjonen for mange vestlige muslimer er at en ikke vet hva islam faktisk sier om offensiv hellig krig, og om eventuelt plikten påhviler hver enkeltmuslim. Likevel gis det i noen forsamlinger støtte til terrorhandlinger. I noen norske muslimske forsamlinger gis det delvis støtte til terrorhandlingene som skjer i verden. I diskusjonene sies det endel også om hvorfor mennesker blir terrorister; det fremholdes at dersom det topper seg for en muslim, som ser at ens muslimske «brødre» og «søstre» blir drept, ja da kan følelsene for en bli så sterke at en vil hevne det som skjer. Det er klart at følelsen av å tilhøre noe, følelsen av urettferdighet mot sitt folk, er stor blant muslimer.

 

Den såkalte «Profetens Ummah» i Norge oppgir at formålet med deres retorikk om gjengjeldelse er svar på vestens roller i Irak og Afghanistan, men de glemmer at en slik hevntanke, som innebærer at en kan drepe uskyldige mennesker, er i strid med Koranens ord. En kan uansett ikke gå på akkord med menneskeligheten. Drap på sivile er ikke annet enn drap på menneskesjelen, og heldigvis er Koranens bud også dette; drap på en uskyldig er å anse som drap på hele menneskeheten (K 5:35). Og Gud formaner via Koranen til muslimer: Gud forbyr dere ikke å vise respekt og rimelighet mot dem som ikke bekjemper dere for religionens sak, og ikke drev dere bort fra deres hjem. Gud liker dem som viser rimelighet (K 60: 8).

 

Det vi ser i dag med den såkalte «Islamske stat» i Irak og Syria, har altså i realiteten ingenting med islam å gjøre. Dette er folkemord satt i system, og dette er gitt religiøs tildekning. Det som er synd er at muslimsk ungdom fra Europa biter på dette og reiser for å krige på lag med de som begår folkemord. Ropet fra den norske sjelen må være å stanse disse drapene, og her må også Norge være beredt til å bidra dersom NATO skulle spørre. Er vi klare til dette?

 

På lengre sikt må vi intensivere dialogarbeidet og opplysningsarbeidet i Norge. Jeg har lenge tatt til orde for en egen vestlig imam-utdanning, gjerne med sete i Norge. Dette vil bety at morgendagens imamer i Norge vil være opplært her i vesten hensyntatt våre forhold. Det er nødvendigvis forskjell på en person som er oppdratt og utdannet i Norge og den som kommer fra regimer fra fjernere strøk. Vil vi i Norge tåle en egen imam-utdanning på linje med presteutdanningen?

 

Så gjenstår betydelig arbeid hva gjelder forebygging. Og dette skal både skje regi av politiet, skolene, fritidsklubbene, fotballagene. Forebygging er en dugnad som påhviler oss alle. Spørsmålet er om vi tar nok ansvar hver og en av oss, og hvordan vi kan få flere til å yte slik at effektiv forebygging kan skje rundt omkring i landet. Hvordan har du tenkt å bidra?

Abid Q. Raja

Stortingspolitiker Venstre

 

Lille speil på veggen der …

De fleste av oss er avhengige av et speil for å møte dagen, og i løpet av dagen er vi «innom» et speil flere ganger. Sjekker sminken, slipset, sveisen… Viktig og nødvendig, og noe de fleste av oss ikke reflekterer så mye over.

IMG_0346

 

Men hvordan begynner denne betydningen av speil? Jo på stellebordet og i armkroken. I foreldrenes øyne speiler barnet seg for å finne ut hvem han/hun er. Vanligvis finner barnet glede, smil og kjærlighet i den voksnes ansikt, og vil assosiere seg med disse gode tingene. Vi kan jo bare ane hvilke konsekvenser det får dersom disse gode uttrykkene mangler eller forvrengt!

SAM_0093

 

 

Jeg har lurt på om likes og kommentarer på sosiale media fungerer litt på samme måten som foreldreansiktene gjorde i den spede begynnelsen. Et speil vi ser inn i for å finne ut hvem vi er. Er vi populære? Blir vi sett? Lykkes vi? Og mange ganger kan det gå veldig galt.

IMG_0343

 

Interessant at årets MGPjr-vinner oppfordrer oss til å ikke være så opphengt i sosiale medier. Er det begynnelsen på en motreaksjon?