Loading...

Det store lille speilet

- en blogg av Hanne Dyrendal

«Det kirsebær eg gjev deg, har ingen stein.

IMG_0737

Den kjuklingen eg gjev deg, har inga bein.

Den soga eg fortel deg, har ingen slutt.

Det barnet som eg gjev deg, har inga sut.»

Barnesangen med tekst av Hartvig Kiran ljomer utover i bilen, og jeg syns den er så fin! Ja til og med så fin at jeg skal innrømme at den av og til ljomer utover i bilen også når de små passasjerene ikke er med!

Både teksten og melodien tiltaler meg. Sangen er en slags gåte. Ved starten– en barnesang like sprø som barnesanger kan være. Hvem har vel spist et kirsebær uten stein eller sett en kylling uten bein? Men videre utover i sangen kommer forklaringen. Og siden kanskje ikke alle av dere kjenner teksten – her kommer løsningen på gåten:

Kirsebærblomst er uten stein, kyllingen inni egget er uten bein. Kjærlighetshistorien vi står midt oppi, er uten slutt. Og barnet som sover har ingen bekymring.

 

IMG_0734

 

Og vips- en tilsynelatende surrealistisk barnesang handler faktisk om håp, om potensiale, om prosess og om å se ting på en annen måte! Jeg er iallfall ikke vant til å betrakte en kirsebærblomst som et kirsebær. Og det er den naturligvis heller ikke, men blomsten bærer alltid i seg potensialet til å bli en frukt. Og ut av et befruktet hønseegg, kan det en dag komme en gul, liten skapning.

Jeg tar sangen som oppmuntring til mine uferdige drømmer og prosjekter, jeg. Og var det ikke noe om å bli som barn, tro??

Bernt Kristian Børresen: «The Nature of the Psyche»

Forfatteren og dramatikeren Bernt Kristian Børresen er gjest på bloggen min i dag 🙂 Han trekker fram en bok som kanskje kan være interessant for flere av oss å lese?

 

FullSizeRender

Bildet er hentet fra Bernt Kristian Børresens facebookside

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nok en gang har Jane Roberts bok «The Nature of the Psyche» ropt på meg fra bokhyllen: «Ta meg ut, du trenger det jeg har å si!»

Jeg har her oversatt noen av de sentrale utsagnene i boken:

  • Det er lett å se på seg selv og verden og bli så hypnotisert av den nåværende tilstand at all forandring eller vekst virker umulig.
  • Språket ble til for å uttrykke og frigjøre, ikke definere og begrense.
  • Prøv å bli bedre kjent med den du er nå. Slutt med å tro at du ikke kjenner deg selv.
  • Konstruer en drøm helt bevisst. Si til deg selv at det er det du skal gjøre. Begynn med den første tanken eller det første bildet du kommer på. Når du er ferdig med denne dagdrømmen, bruk fri assosiasjon til å tolke den for deg selv.
  • Når du spør «Hvem er jeg?» forsøker du å lese deg selv som om du var en enkel setning som allerede er skrevet. I stedet skriver du deg selv hele tiden.
  • Til en viss grad kan du lære å snakke deg selv med aksent.
  • Fordi Gud er, er du. Fordi du er, er Gud.
  • Dine følelser, dine drømmer, din fantasi skaper fakta.
  • Intellektet er blitt nektet å ha vinger.
  • Hendelser kan bli sett på som psykologiske setninger, satt sammen fra sansenes alfabet.
  • Å tro på noe er en måte å strukturere virkeligheten på. Hvis du imidlertid overstrukturerer virkeligheten, ender du opp med en formell mental hage der det som kommer til syne er så rigid konstruert at det naturlige aspekt ved planter og blomster er fullstendig tilslørt.

Tilknyttet eller løsrevet fra Gud?

Denne uken har jeg vært på religionspsykologisk konferanse på Biri (hvorvidt Biri ligger på feil eller riktig side av Mjøsa tør jeg ikke uttale meg offentlig om …) På konferansen har jeg lært om tilknytningsteori, både generelt og mer spesifikt i forhold til Gud/det guddommelige.

Tilknytningsteori er ingen ny teori. «Faren» var John Bowlby som samlet sine observasjoner på 1950-tallet. Og senere har flere andre bidratt med studier.

Veldig kort fortalt forsøker tilknytningsteori å forklare de båndene som oppstår mellom et barn og dets mor/far, evt. andre nære omsorgspersoner. Som oftest forløper denne prosessen uten større problemer. Og barnet tør å utforske verden fordi det vet at mor og far alltid er der.

IMG_0223

 

Men i en del tilfeller bidrar uheldige omstendigheter og foreldres historie til at barnet ikke får opparbeidet en trygg tilknytning. Resultatet kan bli usikkerhet på seg selv og omgivelsene. Om tilknytningsmønstrene er gode eller mindre gode, blir de alle en del også av oss som voksne.

Trofaste lesere av bloggen min, har sikkert fått med seg at jeg er opptatt av prosessene rundt dannelse, opprettholdelse og endring av indre gudsbilder (innlegget finner du her) og tro (innlegget finner du her). Også tilknytningsteori har noe å si oss i denne sammenhengen.

Det tilknytningsmønsteret en person bærer med seg fra barndommen, kan gjenspeiles i forholdet til Gud/det guddommelige, som en «kopi», som en motsats eller ulike varianter innenfor disse to ytterpunktene. Gud kan oppleves trygg og «brukbar», som skummel, som «ubrukelig», som begrensende, livsfremmende, en å komme tilbake til osv.

Som teolog og samtalepartner for mennesker med livsutfordringer synes jeg dette er uhyre spennende og viktig å reflektere over. Det er slett ikke bare å presentere «sin egen gud» for andre og håpe at de vil ta til seg denne kunnskapen. Og en vanskelig gudsrelasjon er ikke noe som kan endres over natten. Menneskeliv og gudsforhold er langt, langt mer komplisert enn som så!!

 

IMG_1301

Fri meg fra de blinde øynene

Foran deg danser jeg

til deg danser jeg

med utstrakte hender

med knyttede hender

sammenkrøpet

oppreist

med et taust rop

 

Se meg, ta imot meg

fri meg fra de blinde øynene

gi meg lys over synet

så de blinde øynene ikke blir mitt blikk

 

Det var seende øyne som skulle vært der

skullet speilet seg i mine,

men de blinde øynene

speilet meg

lot meg få et blikk som ikke så

 

En lang vei har jeg gått

for å prøve å se

også med deg blikket som ble blindt

 

Fri meg fra de blinde øynene

gi lys til blikket som ser

 

IMG_1755

 

 

 

<div id=»8570DF88-2902-4E69-B3C5E44AB77BB6DE-DCD55365-76B0-4670-B3924068AED5F48E»></div>

 

Høsten er her.

Det er ingen tvil lenger. Her hvor jeg bor, er den første frostnatta et faktum, og selv om sola skinner fra skyfri himmel i dag, er det ikke lenger mulig å innbille seg at sommeren fremdeles er her. Epler og hageputer er plukket inn og stearinlys og høstlyng er funnet fram.

 

 IMG_0420                                     IMG_0527                

 

Nå liker jeg høsten jeg da. Den kalde, klare høstlufta, de fine fargene, og det totale fraværet av gresspollen! Deilig!

Høsten er på mange måter fylt av håp, syns jeg. Den representerer starten på noe nytt – nytt skoleår, nye (eller iallfall andre) klær, nye lys, nye vaner (?). Men har du tenkt på at starten på noe nytt samtidig alltid er slutten på noe annet? Vi må gi avkall på noe for at noe nytt skal bli til. For å oppleve et barns første skoledag, må babytida definitivt opphøre. For å kjenne glede over et ferdigstilt hobbyprosjekt, må selve skapelsesprosessen avsluttes. For å ta imot høsten, må sommeren legges bak oss.

Noen ganger er det greit at det tilbakelagt er tilbakelagt. Andre ganger er det forbundet med vemod eller til og med sorg. Jeg tror det er slik at livet har denne dobbeltheten i seg: håpet og tapet, vemodet og gleden. Kanskje må slike motsetninger være tilstede for å gjøre livet helt?

Ha en fin høstuke – midt i livets dobbelthet.

 

IMG_0590

 

 

Hjernens gps

Dagens store hendelse – av det glade slaget – er at to norske forskere ble tildelt Nobelprisen. Det er jo ikke akkurat hverdagskost, så syns det fortjente en plass på bloggen min!

 

IMG_0631

May-Britt og Edvard Moser deler denne prisen med John O’Keefe. Han fant allerede i 1971 den første komponenten i hjernens posisjonssystem, noen celler har mulighet for å danne et kart. I 2005 kom de norske forskerne fram til en annen av disse nøkkelkomponentene i hjernen vår, som forklarer koordinasjonssystemet. Hjernen vår har altså sitt eget gps-system, som i likhet med Google maps forteller meg hvor jeg er – kuult!

 

 IMG_0626

 

Stedsforståelse og evnen til å finne fram er grunnleggende for vår eksistens. Spørsmål rundt dette har opptatt både filosofer og forskere i lange tider, har jeg funnet ut i dag. Og det er med skam å melde at jeg må innrømme at jeg faktisk ikke har reflektert videre rundt det! Jeg gikk til butikken og handlet melk før jeg fylte tre. Det var ikke så lange veien og jeg kunne nesten se huset hjemme, men likevel. Det å finne fram har liksom alltid vært en naturlig del av livet, tydeligvis så naturlig at jeg ikke har tenkt over det «merkelige» i at vi mennesker oppfatter posisjonen vår.

 

IMG_0630

 

 

Når jeg får slike nye erkjennelser åpner det ofte også for nye spørsmål. Det er jo ganske velkjent fenomen at vi mennesker har ulik evne til å finne fram. Noen er best inne på kjøpesenter, andre er best ute i naturen. Og så er det slike som en av mine nærmeste da, som helst ikke bør bevege seg alene på litt ukjente steder 🙂  Kanskje handler dette om andre faktorer enn det som hr. og fru Moser har forsket på? Jeg føler meg på svært gyngende grunn her kjenner jeg. Er det noen av dere lesere som kan fortelle meg mer om dette?