Loading...

Det store lille speilet

- en blogg av Hanne Dyrendal

Om minner, savn og krumkaker

Her om dagen bakte jeg krumkaker. Dette er de beste julekakene jeg vet, men det er aller første gang jeg våger meg på å bake dem selv. De ble ganske vellykkete om jeg må få si det selv, og jeg var fornøyd med innsatsen min. Dette frister til gjentakelse. Det var faktisk ikke så vanskelig som jeg trodde 🙂

 

krumkaker

Vel, nok skryt… Mens jeg sto der og ventet på at krumkakene skulle bli stekt, tenkte jeg på barndommens krumkaker. Bakt av «reservebestemor», en snill og klok dame som jeg var nært knyttet til. Nå lever hun ikke lenger, selv om hun heldigvis fikk et langt liv.

Og med ett traff savnet meg som en bølge i magen. Et savn jeg til vanlig holder litt på avstand slik savn ofte blir etter noen år. Men plutselig ble det overveldende nært. Minnene av alle gode møter, alle gode blikk, alle gode opplevelser, alt nærvær. Takknemligheten over et godt forbilde – også når det gjelder å lage krumkaker.

Julen er en tid hvor savn etter kjære vi har mistet ofte blir veldig påtrengende. Ekstra vanskelig er det der savnet ikke bærer med seg masse takknemlighet, men der savnet først og fremst er preget av alt som skulle ha vært, alt som ikke ble sagt og gjort, alle drømmene som ble knust.

 

IMG_1183

 

Med dette blogginnlegget ønsker jeg å gi en klem til alle dere som kjenner ekstra på savnet av noen som ikke lenger er tilstede.

Seg selv nok?

Av og til møter jeg mennesker som virkelig provoserer meg. Mennesker hvor jeg må ta i bruk all min selvbeherskelse på å ikke bli ufin (og jeg klarer det nok ikke helt alltid…)

Og hva slags mennesker er det? Jo det er slike som agerer som om de var de eneste viktige personene i verden. Her om dagen møtte jeg noen slike, som med største selvfølgelighet stopper bilen rett foran skiltet med «Parkering forbudt». Tydeligvis gjelder ikke det skiltet for dem. De skulle jo bare laste inn i bilen, var svaret jeg fikk da jeg spurte hvor lenge de skulle stå der ettersom de sperret muligheten for oss andre til å snu på en ellers overfylt parkeringsplass. Og hadde de enda fått opp tempo – neida, ingen tegn til å skynde seg der i gården!

Det er nesten fascinerende, men egentlig bare veldig veldig trist at det er mulig å leve uten tanke og omtanke for andre enn seg selv og sine umiddelbare behov.

Samme fenomen finner en igjen blant mange av dem som ikke vil åpne opp for mennesker fra andre kulturer. Tenk om det kommer mennesker og tar jobbene «våre»! De jobbene «vi» har rett på. Dele, hensynsfullhet, respekt og empati? Nei takk!

Det er sannelig mye som gir grobunn for å fostre mobbere. Hvordan kan en lære å tåle annerledeshet og respektere andre når en vokst opp med at ens egen familie er sentrum i alt, og alle andre må vike?

Egentlig ønsker jeg meg et samfunn fritt for sånne navlebeskuende personer, meg jeg skjønner at det er en utopi. Men jeg vil iallfall være med å bidra til en annen måte å oppføre seg på, blant annet ved å lære barna mine respekt, toleranse og å ta hensyn til andre. Ikke på bekostning av seg selv, men fordi en vet sitt eget verd og vet at en ikke er alene her i verden.

JA til respekt og hensynsfullhet! NEI til ødeleggende egoisme!

 

 

Med et åpent blikk mot verden!

 

 

Hvilken hatt har du på deg i dag?

 

Da jeg var liten hadde jeg et spill som het «Hatt over hatt». Det er mange år siden jeg har spilt det nå, men jeg husker at det gikk ut på å stable flest mulig hatter oppå hverandre for så å komme først i mål. Spillet er mulig å kjøpe fremdeles, så kanskje noen av dere har spilt det?

I livet er vi også flinke til å samle på hatter, f.eks. «jobbhatt», «vennehatt», «foreldrehatt» osv. Sistnevnte kan det for øvrig være flere av, avhengig av om vi er hjemme, på foreldremøte, på trening eller skriver om barna på bloggen.

 

IMG_0980

 

Hattene våre er ofte svært perfekte, og uttrykk for en rolle vi tar på oss. Det er både riktig og nødvendig at vi går inn i noen roller. Vi kan for eksempel ikke opptre på samme måte når vi er på kino med venner som når vi sitter i et viktig forretningsmøte.

IMG_0977

 

 

Likevel- mitt ønske både for meg selv og andre, er at hattene tar litt mindre plass og blir litt mer gjennomsiktige. Jeg ønsker at vi våger å være mer tilstede, være mer ærlige og ikke alltid strebe etter det perfekte. Dette er utrolig utfordrende tanker som river helt innerst. De rører ved frykten for å skille seg ut og bli kritisert. Likevel – jeg har tro på at det er en helt nødvendig utfordring i et samfunn som blir stadig mer opptatt av fasader.

Hvilken hatt har vi på oss i dag? Tør vi legge den bort?

 

IMG_0978

Salmeboka minutt for minutt

IMG_0905        Salmeboka minutt for minutt var helgas store snakkis. Iallfall om jeg skal dømme etter nyhetsfeeden min på facebook.

Nå kan det riktignok hende at jeg har over gjennomsnittet mange salmeglade venner, da… Uansett sakte-TV har visst kommet for å bli. Først var det bergensbanen, så Hurtigruta og nå salmeboka.

Et prisverdig tiltak, et imponerende prosjekt som virker til å ha gått helt etter planen. Og det har til og med vakt oppsikt utenfor landets grenser. Kanskje vi ikke er så stresset likevel, da.  Men at vi faktisk har tid til å se på salmesending på TV en helg. Det er god trening i å gå litt sakte, ikke bare switche fra program til program eller stadig hige etter ny underholdning.

Mange av salmetekstene er svært slitesterke. De setter ord på erfaringer som det kan være vanskelig å finne ord for. Slik kan salmer gi hjelp i samtaler om ting som er vanskelig. Gi hjelp ved å finne et språk som kan være vanskelig å finne. Og mange melodier er med på å understreke tekstene på en god måte.

IMG_0037

Men når en får det presentert salmene slik etter hverandre, slår det meg at det blir veldig mye likt. Ja, jeg fikk med meg at det var både innslag fra taize og en melodi med litt mer afrikanske rytmer. «Jeg folder mine hender små» fikk vi også høre med samisk språk og rytme. Heldigvis!

Likevel sitter jeg igjen med spørsmålet om det kan være nødvendig at så mange salmer synges og spilles på samme rytme, og med lite variasjon vers etter vers. Jeg er overbevist om at større variasjon er mulig. Etter min mening ville det berike salmeskatten og gjøre den tilgjengelig for enda flere.

Så jeg roper et rungende JA til større mangfold, mer variasjon, både mer glede og mer tyngde – ja også litt mer dans, da 🙂