Loading...

Det store lille speilet

- en blogg av Hanne Dyrendal

Jeg har begynt å tigge

Siste tidens flyktningestrøm har fått meg til å begynne å tigge. Ikke den helt store tiggingen da. Sannheten er at jeg sendte en e-post til to forskjellige garnbutikker for å høre om det var mulig å få garn som kan brukes til hobbyaktiviteter på asylmottak. Og et av stedene gav positiv respons. (det interessante er at det er den butikken jeg fra før har god erfaring med service, men det er en annen historie). Uansett – 50% uttelling på første tiggeforsøk er sannelig ikke verst, og frister nesten til gjentakelse.

Denne tiggingen resulterte også i en annen 1.gangs erfaring, nemlig en tur til ett av Norsk folkehjelps statlige asylmottak. Egentlig temmelig flaut at jeg aldri har vært på et asylmottak før, men det er altså sannheten.

Kan vel knapt si at jeg har vært der nå heller, leverte bare posen min med garn og følte meg egentlig temmelig ille til mote.

For det første følte meg ufyselig hvit og vellykka der jeg sto i min rosa jakke og nystripete hår. Og hvem var det som trengte hjelp for å finne kontoret (og døra ut igjen). Ja, jeg selvsagt! For det andre syns jeg det var et utrolig lite bidrag å komme med. Det hadde jo ikke kostet meg særlig verken av penger, tid eller innsats. Behovene er adskillig større enn noen garnnøster på et sted hvor mange må bo år etter år, i en avkrok inni en skog, adskilt fra resten av samfunnet. Jeg kunne dra rett videre og handle det jeg ville til familien min.

Og sist men ikke minst tenkte jeg på hvor utrolig privilegert jeg er som aldri har trengt å flykte fra en krig eller et regime, som aldri har stått i fare for å dø på en reise, som ikke har vært prisgitt et fremmed lands vurdering av om jeg er verdig til å få lov til å bli.

Om mitt bittelille bidrag har noen særlig betydning tviler jeg på, men det gav meg litt å tenke over.

IMG_2385

Resultatet av tiggingen min

 

 

 

Jeg har lang navlestreng

Utsagnet fant jeg på en tegning av 4-åringen. I barnehagen hadde hun tegnet familien sin, og av en eller annen grunn hadde hun tegnet seg selv med en krusedull på magen som altså skulle forestille en lang navlestreng.

 

"Jeg har lang navlestreng"

«Jeg har lang navlestreng»

 

Da jeg kom over denne tegningen for noen dager siden, måtte jeg humre litt over barns fantasi og konkretisering. Antakelig hadde vi snakket litt om babyer og navlestreng på det tidspunktet, og sånt gjenspeiles raskt i barnetegninger.

Men når jeg fikk tenkt litt mer på det, ser jeg at tegningen forteller noe viktig om en 4-årings liv. Nemlig at den psykologiske navlestrengen fremdeles er tilstede. En 4-åring klarer veldig mye mer enn en baby, men er likevel langt fra klar for et liv på egenhånd.  Mor og far er fremdeles viktige for å våge å utforske verden. Det trengs en «navlestreng» som ikke er fullstendig klippet over, men som samtidig er lang nok til å stimulere til selvstendighet.

Psykologen og psykoanalytikeren John Bowlby (1907-1990) har skrevet mye om barns tilknytning til sine foreldre, og om hvor viktig det er for barnet med en trygg tilknytning. I tillegg til å sikre trygghet for å kunne utforske verden,  legges også grunnlaget for at den lange navlestrengen en gang arkiveres for godt og barnet kan være en fri, selvstendig voksen. Dette er en viktig prosess, hvor foreldre bærer ansvaret for å sette sine barn i frihet.

For noen får aldri navlestrengen lov til å strekke seg gjennom barndom- og ungdomstid. For andre får aldri navlestrengen lov til å arkiveres. Mange vil trenge hjelp for å få nye tilknytningsmønstre, slik at det som gikk galt ikke får prege livet og overføres til nye generasjoner.

Uansett hvordan vi snur og vender på det starter det hele i barndommen. Som psykiateren Winnicott har kalt en av sine bøker «Home is where we start from». Men heldigvis er livet formbart og åpent for endringer og ikke sementert en gang for alle.