Loading...

Det store lille speilet

- en blogg av Hanne Dyrendal

Synestesi – et ukjent fenomen?

Øynene våre er et fascinerende organ. Ja, egentlig er hele kroppen fascinerende da, men i dag var det akkurat øynene jeg tenkte på.

Hver kveld før jeg skal legge meg, lister jeg meg inn på rommet til minstemann for å se at alt er i orden der. Og der i rommet er det mørkt. Lyset kan jeg naturligvis ikke sette på for da vil han våkne, så hva gjør jeg? Jo, jeg står der i mørket og erfarer kveld etter kveld at øynene venner seg til mørket. Fra at alt er svart der inne i rommet, blir konturene stadig tydeligere og både mønsteret i teppet og lekene trer fram.

Gradvis utvider pupillene seg slik at de utnytter det bittelille lyset som er der inne i rommet til å kunne se best mulig. Selv om jeg vet at det vil skje, blir jeg litt fascinert av øyets tilpasningsevne hver gang.

 

IMG_2745

 

Mens jeg googlet litt rundt om øyet, kom jeg over et annet spennende fenomen som kalles synestesi. Det er et fenomen der sansene er mikset. For eksempel er  det noen som kan smake ord, som opplever at ulike lyder eller bokstaver har egne farger, eller som ser ukedager eller måneder med spesifikke tredimensjonale plasseringer.  Personer som har synestetiske opplevelser har gjerne hatt disse så lenge de kan huske, og opplevelsene er forbausende konsistente over tid. Dette har vært kjent i legevitenskapen i ca. 300 år, men gått i glemmeboken. De siste 10 årene har fenomenet blitt mye studert. Og man vet nå en del om både genetiske forhold og strukturer i hjernen som ligger grunn for synestesi.

Det finnes ulike former for slik synestesi:

  • at bokstaver og tall har spesifikke farger
  • at tall, ukedager og måneder er ordnet i to-eller tredimensjonale mønstre
  • at en ser farger når en hører musikk
  • at ord og tall en tenker på eller sier beveger seg bortover som en rulletekst
  • at ord, lyder eller berøring er assosiert med smak
IMG_2450
En ting er iallfall sikkert, hjernen vår er utrolig spennende!
Hvor mange som har synestesi er man visst usikker på, men det kan se ut som det er flere enn en trodde før. Og da lurer jeg på hvordan det er med deg? Har du noen form for synestesi?

 

Ordinasjon

Oktober er en måned med viktige begivenheter i mitt liv. Også i år. Forrige søndag – 4. oktober – ble jeg ordinert til prestetjeneste av biskop Per Arne Dahl i flotte Røyken kirke i Buskerud. En stor og flott opplevelse!

IMG_2411

 

I min ordinasjonspreken valgte jeg å preke over søndagens tekst, som er hentet fra Johannes evangeliet, kapittel 7:

Det var alt midt i høytiden da Jesus gikk opp på tempelplassen og begynte å undervise. Jødene undret seg og sa: «Hvordan kan han ha slik kunnskap, han som ikke har fått noen opplæring?» Jesus svarte: «Min lære er ikke min, men kommer fra ham som har sendt meg. Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv.

 

I kveld, 4. oktober feires avslutningen på Løvhyttefesten 2015. Løvhyttefesten startet 27. september, og munner ut i festdagen Shemini Azeret.  I Israel er dette 1 dag, i diasporaen 2 dager, hvor den andre dagen kalles Simchat Torah. Dette er festdager av de helt store og når sitt klimaks ved at den årlige lesesyklusen av Toraen starter. Det er skikkelig fest, det meste arbeid er forbudt. Det er levende lys og det er god mat. Kvelden vies til studier og lovprisning av Toraen. Akkurat i kveld er altså Skriftene i fokus i Israel!

I lys av den lange tradisjonen vi står i, kunne det knapt vært en bedre dag for ordinasjon til Ordets tjeneste!

Løvhyttefesten, som jøder over hele verden har feiret den siste uken, ble også feiret på Jesu tid. Løvhyttefesten heter nettopp løvhyttefesten fordi det bygges hytter – Sukkah. Det er en gledens festtid, som sentreres rundt hyttene. De skal være solide nok til å kunne oppholde seg der, men taket må være glissent nok til at en ser stjernene om kvelden. Måltider skal spises i hyttene, og andre aktiviteter en normalt ville gjort i huset som for eksempel å lese en bok, skal fortrinnsvis utføres i hytta.

Løvhyttefesten er første gang nevnt i 3. Mosebok. Under den lange vandringen i ørkenen bodde israelittene i løvhytter og, og ved å feire løvhyttefesten minnes folket sin historie og takker Gud for han gjorde mot dem. Villigheten til å forlate sine trygge hus og leve 8 dager ute i en provisorisk hytte, er et tegn på tro på Gud og Hans godhet. Løvhyttefesten er også delvis en innhøstingsfest og delvis glede over Toraen.

Midt under løvhyttefesten, hvor fokus på historien og Toraen, står den ulærde Jesus fram som lærer.

Ved første gjennomlesing kan dette nesten høres ut som en tekst som taler mot den lærde prestetjenesten. 🙂  Nå er nok heldigvis ikke bildet så enkelt. Men jeg vil likevel benytte anledning til offentlig å oppfordre dere som kommer til å lytte til meg i tiden som kommer å vurdere om det er Guds lære jeg kommer med.

Men teksten rommer mer enn dette. Ved nærmere gjennomlesing finner vi at dette er en tekst som handler om en Gud av både – og. I både- og-tekning ligger kloke sannheter gjemt. Jeg vil derfor vie litt tid til nettopp dette perspektivet på min ordinasjonsdag.

Stoffet kunne nok rukket minst til en forelesning eller to, men jeg har valgt ut tre overskrifter.

 

1.    Et både – og har sin rot i historien

I tillegg til å bygge hytter på løvhyttefesten, skal det også lages en bukett av fire sorter vekster. Disse fire sortene skal svinges i alle de fire himmelretningene som symbol på fruktbarhet og et minne om Guds allmakt.

Disse fire vekstene har også fire ulike betydninger: en av dem har smak, men ingen lukt og symboliserer de som studerer Toraen, men ikke har gode gjerninger. En har ingen lukt, men god smak og symboliserer de som ikke har Toraen, men gode gjerninger. En mangler både smak og lukt og symboliserer de som mangler både Tora og gode gjerninger. Og den siste har både god smak og god lukt, og symboliserer, som dere sikkert skjønner, de som både har Toraen og gode gjerninger.

En både – og – Gud har vi altså fra jødedommen.

Jesus stiller seg midt i denne tradisjonen når han peker på at «den som gjør min himmelske fars vilje skal kjenne om læren er av Gud». Han peker altså også på at gjerninger er en nødvendig forutsetning for å kjenne Guds lære. Litt tidligere i Johannes evangeliet har Jesus definert gjerninger slik: «Dette er den gjerning Gud vil at dere skal gjøre: Tro på ham som Gud har sendt».

Som vanlig kommer Jesus med en ny forståelse og ny fortolkning. Her er den nye tolkningen at perspektivet vendes fra de mange gode gjerninger til den ene – å TRO på ham som Gud har sendt, altså Jesus.

Og dette bringer oss over på mitt neste punkt. Vi trenger:

 

2.    Både livet og læren

Jesu lære kom verken fra rabbinerne eller fra selvstudium, men direkte fra Gud. Nøkkelen til å forstå om Jesu lære kom fra Gud, handler altså om å GJØRE Guds vilje, ikke bare kjenne Guds sannhet. Det er en aktiv handling, et bevisst valg, noe vi må holde fast på. Å GJØRE Guds vilje, er å Tro på Jesus.

Altså er det ikke nødvendigvis de som har gått mange år på skole som kan vurdere om læren er av Gud. Eller sagt på en annen måte, det å ha et langt studium bak seg er ikke i seg selv tilstrekkelig for åndelige vurderingen. På sett og vis er dette en tekst som nesten slår beina litt under alle de timene jeg har sittet med nesa i en lærebok. Men bare nesten da. Det er ikke uvesentlig med studier, men studier har ingen betydning uten liv. Ingen betydning uten at det får møte trosgjerningen. Både liv og lære er nødvendig. Alle har vi vel erfart hvor mye mer oppbyggelig det kan være å høre på en «uskolert» som har liv i seg enn en skolert tørrpinn.

På den annen side er det heller ikke slik at vår forståelse av Jesu lære er direkte proporsjonal med vår underkastelse av Gud. Jesus sa ikke at hvis en person gjør Guds vilje, vil han eller hun automatisk forstå opphavet til Jesu lære. Det er altså heller ikke nok å «bare» gå rundt å tro, uten å søke mer kunnskap. Jesu poeng var at det er underkastelse av Gud snarere enn intellektuell analyse som er fundamentet for forståelse av sannheten, spesielt sannheten om Jesu lære.

Åndelig forståelse oppstår ikke ved å lære fakta og prosedyrer, men avhenger av et liv med Jesus. Bare da er det mulig å utvikle evnen til å skille mellom sant og falskt. Å forstå noen handler i større grad om å leve i et fellesskap, delta i et gudstjenestefellesskap og om tillitt enn om skole og studiebibel.

Derfor handler et av punktene i løftesavleggelsen til prestetjeneste om studium OG bønn – både lære og tro. Og derfor sang vi i salmen før prekenen: «samklang mellom liv og lære, det er himmelsong på jord».

Men for å møte Jesuslivet og Jesuslæren, kommer vi heller ikke utenom et både-og. Derfor er overskriften på mitt tredje og siste punkt:

 

3.    Både vår menneskelighet og vår gudelighet

Eller sagt på en annen måte både vår psykologi og vår teologi

Også i vår egen historie og vår egen vei til en kristentro og en forståelse av Kristus, finner vi denne dobbeltheten. Dobbeltheten mellom psykologi og teologi. Dobbeltheten mellom som Grundtvig uttrykte det «Menneske først – kristen så».

Alle vi som er tilstede her i kveld uttrykker troen vår på litt ulike måter, fordi vi alle har litt ulikt utgangspunkt. Hadde dette vært en samtalegruppe, kunne vi stilt hverandre spørsmål slik som: Hvem er Jesus for deg? Hva er tro for deg? Hva farger din tro av erfaringer, gleder og sorger? Erfaringer vi har med våre nærmeste og andre danner uunngåelig utgangspunktet for vår fortolkning også av Gud.

Slik også med meg. Deler av min historie, og hva jeg har lært om og erfart av Gud gjenspeiles i kveldens preken. De av dere som kjenner meg godt (og har fulgt godt med), har nok kunnet skimte noen av disse sporene.

Gud kan være som en mor, som en far, som en blanding av de to, eller som motstykke til en eller begge foreldrene. Uansett – å danne et bilde av Gud er en del av det å være menneske. For noen vil dette indre gudsbildet danne utgangspunkt for tro. For andre at de tar avstand fra tro. For atter andre, at de trenger å få nye erfaringer som kan danne nye gudsbilder som de kan tro på. For hvem vil vel ønske tro på et dårlig og skremmende gudsbilde?

Noen glemmer sitt gudsbilde. Noen tar Gud med som en ressurs og en styrke. Andre strever med Gud.

Siden vi lever i denne dobbeltheten, dette både – og mellom menneskeligheten og gudeligheten, kan det ofte være snublende lett å høre det vi selv ønsker. Snublende nær å glemme at vi er mennesker som lett lar oss styre av våre ønsker og preferanser. Derfor trenger vi også læren og kunnskapen om Gud. Livet er ikke nok, da kan vi lett danne oss en Gud i vårt eget bilde.

Men livet og våre erfaringer danner utgangspunktet. Et utgangspunkt som Guds nåde skal få møte og forme til et stadig sannere bilde av oss selv og av Ham.

Og møtene skjer i et rom «midt i mellom». Rommet mellom prest og menighet, rommet mellom tekst og leser. Rommet mellom det som er virkelig og det som ikke er sansbart. Her «in between», her i dette mellomrommet finnes Gud.

 

Så er da dette både – og –perspektivet slitsomt eller befriende? Ikke overraskende velger jeg å svare at det er litt av begge deler. Det kan være slitsomt fordi vi da må tåle større forskjeller og mindre bastante svar. Men samtidig befriende nettopp av de samme grunnene.

Et både – og er et liv i balanse. En både – og Gud er en nådens Gud. En Gud som vet at vi er skapt og lever i spenningen mellom det ufullkomne menneskelige og den fullkomne Gud. En Gud som ønsker å møte oss og lede oss dypere inn i sine sannheter. En Gud som vet at der troen møter kunnskapen, kan sannheten oppstå.

 

FullSizeRender

Røyken kirke