Loading...

Det store lille speilet

- en blogg av Hanne Dyrendal

Aktiv dødshjelp i medvind

Med aktiv dødshjelp i medvind, utfordres vi til å snakke sant om livet, om livsverd og om menneskeverd.

Her om dagen leste jeg at aktiv dødshjelp er på fremmarsj. Artikkelen fortalte om en kvinne som hadde reist til Sveits for å avslutte livet. Hun var verken gammel, syk eller ensom. Hun var 75 år, men ville ikke bli en som tok opp plass i sykehussenga.

Sånt gjør meg uendelig trist å lese. Så trist at et menneske med loven i hånd kan ta sitt eget liv. Så trist at et menneske blir lurt til å tro at dette er å bestemme over sitt eget liv. For handler ikke dette snarere om at samfunnet bestemmer over menneskelivet? Et samfunn som hyller det sterke, friske og vellykkede. Men hvor sykdom, aldring, ensomhet og det «uperfekte» har dårlige livsvilkår? Og hvem har rett til å definere hvordan menneskelivet skal være?

Jeg blir så uendelig trist av å tenke på at vi lever i et samfunn som gir så lite rom for å bli gammel, svak og orke mindre enn før. Helsevesenet vårt er bra her i Norge. Jeg tviler ikke på det. Men hvor er hjelpen til å akseptere sykdommen som ikke kan helbredes? Alderdommen som setter begrensninger? Personen som koster samfunnet? For alle vet jo at det er slik menneskelivet er. Ikke de glansbildene vi presenteres for i media. I Nederland innvilges stadig flere psykisk syke aktiv dødshjelp. Da syns jeg virkelig samfunnet har parkert håpet.

Døden er vanskelig å forholde seg til. Døden er vond. Å gi slipp er vondt. Men dette blir ikke mindre vondt verken for den som skal dø eller de som sitter igjen, om tidspunktet kan bestemmes. Og hvem ønsker seg et samfunn der vi kjenner presset for å avslutte livet i frykt for å være en byrde?

Vi har en jobb å gjøre med å snakke om livsmening, livsmestring og menneskeverd. Også der hvor sykdom og smerte er til stede. En jobb å gjøre med å ha et større og videre perspektiv på håpsbegrepet. En jobb å gjøre med å snakke sant om livet. Vi har en jobb å gjøre som fellesskap og som enkeltindivider. Jobben er ikke lett. Men det gjør den ikke mindre viktig og nødvendig.

 

IMG_3758

Engel laget av glass som var ødelagt

Odvar Omland: «Min nye venn»

Jeg har hatt besøk på bloggen min 🙂 Denne gangen av min facebook-venn Odvar Omland. Mange kjenner ham, både gjennom Nrk, lokalpresse og facebook for hans åpenhet rundt det å ha en ektefelle med Alzheimer. Også etter at han ble alene fortsetter hans engasjement for saken. Og han deler mange kloke og tankevekkende betraktninger om livet med leserne sine på Facebook. I dag er han altså gjest her hos meg, og hans tanker og ensomhet og nye vennskap er verdt å lese!

 

10351762_10202681102530601_6493793323430484600_n

Bildet er hentet fra Odvars facebookside

MIN NYE VENN

Jeg sitter alene på kjøkkenet denne fredagskvelden. Ingen planer foran den kommende helg. Likevel vil jeg påstå at jeg ikke føler meg ensom. Men jeg kan ikke la være å tenke på at hver fjerde person i Norge skal ha vært plaget av ensomhet. Dette er et sosialt problem, men også et folkehelseproblem. Like så farlig som å røyke, mener helseeksperter. La meg føye til. Det kan være like farlig døyve ensomheten med for mye «whisky». Det tror jeg i tilfelle er som «å tisse i buksa». Det varmer umiddelbart, men senere?

Men man har da en masse frivillige tilbud i våre lokalsamfunn innen kultur, idrett, menigheter, seniorsentre og sikkert mye mer. Og titter vi på internett så mangler det ikke på tanker og forslag om å døyve ensomheten. Man skulle derfor kanskje tro i dette veldferdslandet vårt at det er noe for de fleste å engasjere seg i. Likevel kan vi enda konstatere at mange som bor alene faller utenfor. Det kan være flere årsaker. Nå må det sies at det er mennesker som sikkert har valgt å være for seg selv, og ikke mener å være ensom. Men vi kommer nok ikke forbi at det også mange føler det negativt å være ensom «midt i folkemyldret». Det må være vondt å kjenne på kroppen at man ikke har tilfredsstillende fellesskap. Minst en «intim» medvandrer.

Og da løper mine kveldstanker løpsk. Å, om jeg kunne omfavne alle med negativ ensomhet, og gi dem noen saftige gode klemmer. Selvsagt utopi. Men bry oss om de ensomme på en eller annen måte burde vel være et samfunnsansvar for oss «ikke ensomme». La det være sagt at plutselig en dag kom det også en fyr i min vei som er mange tiår yngre enn meg. En som virkelig brydde seg og mente at jeg trang ekstra oppmerksomhet som pårørende for en demenssyk kone (død for kort tid siden). Det begynte med facebook-vennskap. Nå er han også min beste venn. En ualminnelig god erstatning for gamle nære venner som er borte. Dere skulle være flue på veggen i våre samtaler over kaffekoppen. Et godt felleskap mot ensomhet. Kanskje vi burde få et bry oss om år?

 

Det förflutna

Som mennesker møter vi stadig utfordringen ved «det förflutna». Akkurat nå handler det litt om årstidene. Hva gjør vi med det?

 

Jeg kjenner det på kveldene. Dette som jeg kjente første gang for noen dager siden da jeg klippet plenen. Et høstlig drag i lufta. Sommeren er ikke forbi ennå. Men noe i lufta forteller at det går mot høst. At den sommeren vi ser fram til i månedsvis snart er forbi. Det er forresten ikke bare lufta som minner om høsten kommer. Også avtaleboka peker på at et nytt semester snart sparkes i gang. Med gjenopptagelse av gamle aktiviteter og oppstart av nye.

 

IMG_3519

Nå liker jeg høsten, jeg. Med stearinlys, varmere klær og nye prosjekter. Men likevel. Jeg kjenner litt på vemodet i det svenskene kaller «det förflutna». Synes forresten ofte svenskene har så fine ord, men det er en annen historie 🙂

Uansett, det er slik livet er – det er slik det er å være menneske. Vi stilles ansikt til ansikt også med «det förflutna». Sommerferien som er over, studietiden som avsluttes, arbeidskollegaer som slutter osv. osv. At noe er forbi en dag er helt sikkert. Utfordringen er hva vi gjør med det. Henger vi igjen i det som var og sukker over at det er forbi? Eller tar vi med oss erfaringene fra det levde livet og går videre?

God sensommer, kjære lesere! Håper dere har gode minner å ta vare på fra «det förflutna».

IMG_3524