Loading...

Det store lille speilet

- en blogg av Hanne Dyrendal

Trærne gjør seg fine

«Det er som om de gjør seg så fine som mulig før de skal forlate oss».

Jeg var ute og kjørte bil med en dame på snart 90 år og hun betraktet de fargerike høsttrærne vi kjørte forbi.

Dette er et fascinerende perspektiv, syns jeg. Fra mitt ståsted, en kvinne sånn ca midt i livet, har jeg aldri tenkt det slik. Jeg har jeg i grunnen bare gledet meg over de vakre høstfargene. Og underlig nok har jeg alltid blitt fyllt med et håpspersektiv også.

For tiden videreutdanner jeg meg i sjelesorg og tilbringer dagene på en medisinsk avdeling på et av Oslos sykehus. Temaet døden er også uvegerlig tilstede i denne virkeligheten. Og jeg har tenkt mye over betydningen av å fortelle livshistorien sin. Betydningen av at noen vet om ens liv når en er borte.

Akkurat slik trærne gir en siste hilsen ved å ta på seg gule, oransje og røde farger. Slik høstfargene minner oss om trærnes betydning i verden. Slik er det viktig for et menneske å fortelle livshistorien sin, spesielt når slutten står foran som en realitet. Det er viktig å tegne bildet av livet sitt så noen kan huske. Men en fortelling trenger en mottaker.

Det trengs mennesker som hører livsfortellinger. Det trengs mennesker som ser høstfarger.

Hva tar du vare på?

Rydding er aktuelt stoff om dagen. Flere har skrevet bøker om temaet. Tips og råd for hvordan vi best og lettest kan holde orden. Diverse artikler popper opp om emnet. Hvordan rydde effektivt? Hvordan holde det ryddig? Hvordan skape gode ryddesystem?

For rot er en energitapper. Det tar tid å rydde. Tid vi heller kunne brukt på andre ting. Og rot og rydding er visstnok en «slager» i samlivskrangler. For vi er ulike på dette punktet også. Vi har ulike grenser for hvor mye rot vi tåler og for hvor mye rot vi kan ha rundt oss og fremdeles slappe av.

Høsten er ofte en sånn ryddetid. Vi starter på et nytt semester. Vi vil lage nye rutiner, organisere på en ny måte. Starte litt på ny frisk.

Et råd som ofte går igjen i disse «hvordan holde orden»-tipsene, er å bruke bokser, kasser, esker. Da kan ting ordnes i kategorier og ha sine faste plasser. For eksempel å samle kjøttpålegg i en boks og ost i en annen. Da går det kjapt å sette fram på frokostbordet en travel hverdagsmorgen.

Vel, nok om pålegg og ting og tang. Det er lurt å rydde litt i livet innimellom også, for eksempel i tilbakemeldinger. Hva med å samle tilbakemeldinger i tre mentale bokser? En til de gode, oppmuntrende tilbakemeldingene, en til de konstruktive og korrigerende tilbakemeldingene og en til de tilbakemeldingene som ikke fører noe godt med seg.

God tilbakemelding kan være vanskelig å ta til seg, men fortjener så absolutt å bli samlet. Vi trenger den, trenger å ta den fram og minne oss selv på den. Den bygger opp selvtilliten og gir mot til å fortsette å være oss selv.

Den korrigerende tilbakemeldingen er heller ikke alltid så lett å ta imot, men vi trenger den også. Slik kan vi vokse, utvikle oss og bli mer oss selv.

I den siste gruppen av tilbakemeldinger havner det som er uklokt sagt eller saklige og usaklige uenigheter som ikke gir oss noe. Og den negative kritikken vi er flinke til å fortelle oss selv. Denne boksen er det viktig å tømme ofte så den ikke blir en del av oss selv og vår selvforståelse.

Så start høsten med en liten mental ryddejobb og velg med omhu hva du vil ta vare på! Og neste gang tilbakemeldingen kommer, vet du hvilken boks du skal putte den i.

Å finne sin plass

«Da må alle finne plassene sine, forestillingen begynner». Det gjelder for teateret. Men det gjelder kanskje for livet også?

Vi har alle en plass, som er tiltenkt oss. Ikke plasser vi har betalt for, men plasser som er blitt gitt oss. Egne plasser skreddersydd til hver enkelt av oss.

Den svenske pastoren og skribenten, Tomas Sjödin, har skrevet mange lesverdige bøker. Hans siste bok har fått den norske tittelen «Den som finner sin plass, tar ingen annens». Ergo er det altså mulig å ta en annens plass. Ikke bare er det sånn at vi har fått en plass som passer til oss, og som vi har godt av å finne. Men vi kan også stå i veien for andre sine plasser om vi ikke finner vår egen. Det kan høres litt svulstig og klisjeaktig ut dette å finne plassen sin, men jeg tror likevel det ligger en sannhet gjemt der. Det er ikke sånn at det er èn bestemt plass og bare èn. Snarere er det flere plasser, kanskje vevd inn i hverandre, hvor vi kan utfolde, utforske og bruke evnene og interessene våre. Og vi har det best om vi finner disse plassene.

Vi kan heller ikke finne plassen en gang for alle. Nei, så enkelt er det heldigvis ikke. For hadde det ikke vært ganske kjedelig om vi fant en spesifikk plass som 20-åring, og fremdeles var på samme stedet 50 år senere? Heldigvis endrer livet seg, planene våre endrer seg og vi endrer oss. Men – det finnes en plass å fylle, en plass ingen andre kan fylle på en bedre måte.

Jeg leser også en bok av Lori Nelson Spielman for tiden: «En liste for livet». Tilfeldigvis (eller kanskje ikke tilfeldig??) handler boken om å finne sin plass. Den handler om å våge å finne tilbake til sin genuine drømmer og om å våge å følge dem. Og på denne veien hvor både holdninger og prioriteringer endres, finner hovedpersonen tilbake til seg selv.

Samtidig som jeg har gått og tenkt over dette med å finne sin plass, har jeg også tenkt på betydningen av å veksle mellom aktivitet og hvile. Tomas Sjödin sier i en av sine andre bøker: «det skjer noe når du hviler». Jeg tror det er i hvilen at impulsene kommer til å finne drømmene, til å finne oss selv og vår plass. Men det er i aktiviteten denne plassen kan synliggjøres.

 

Et forsiktig strå

beveger seg mykt

i de sanne svingningene

når jeg tør lytte etter tonene dypt inne

dans med hvilepuls

dans som er min

gjort mulig av livspusten

du har blåst inn i meg.

 

FISKENE SYNGER

Visste du at fiskene synger? Jeg fant det ut for få dager siden. Og neida, jeg har ikke dykket ned i Oslofjorden og hørt vakker sang fra havet. Men jeg leste litt om fiskene i magasinet Strek her om dagen.

 

Fiskene lager altså masse forskjellige lyder. Kanskje ikke akkurat det vi vanligvis forbinder med sang, men iallfall litt i nærheten. Om du vil høre fiskesangen, finner du noen lydklipp HER

Det er gjort studier av dette flere steder i verden, også på norskekysten. Lyden fra skreien var så øredøvende at det forstyrret signalene fra sonarene. Fiskene synger når de skal gyte, markere revir, varsle fare, og lyden går langt og raskt i vann. Og det er svømmeblæren som er fiskenes resonanskasse. En hunntorsk som skal finne seg en partner i gytetiden, lytter etter lydene fra hanntorskene for å finne en type som matcher henne i størrelse.

Ja sånne nyoppdagelser kan en også fundere på i prestetjenesten 🙂  For skaperverket er spennende. Det har stadig vekk ny kunnskap å by på.

Men, fiskesangen er også sårbar. Fiskene synger for å bli hørt. De lager lyd for å kommunisere med hverandre. De trenger å nå fram til hverandre. Trenger at budskapene når dit de var tenkt. Og dette er ikke alltid så enkelt. For også nedi havdypene er det lydforurensninger. Så masse andre lyder at det forstyrrer den livsviktige kommunikasjonen fiskene imellom.

Og sånn kan det  være med oss mennesker også. Vi bombarderes med så mange lydinntrykk at vi tilslutt ikke hører noen ting. Vi er avhengige av en stillhet for å kunne høre lyder. Og stillheten er truet. Evnen til bare å sitte stille uten å aktiveres med lys eller bilde, er på vikende front. Selvsagt skal vi ikke ha det helt stille rundt oss til enhver tid. Men vi trenger stillhet og ro for å høre de tingene som ikke roper så høyt. De sakene som er viktige, essensielle, eller trenger ekstra tid og oppmerksomhet.

Både du og jeg og fiskene trenger mer stillhet. Fiskene er avhengig av at vi mennesker legger til rette for dem. Vi er kanskje mer avhengig av at vi selv legger til rette for litt mer stillhet for ytre stimuli.

Ha en fin, litt mer stillferdig forsommertid!

Presteliv

Jeg er godt i gang med måned nr. 2 av min sogneprest-tilværelse og fortsettelse frister så absolutt 🙂

Oppgavene er mange og varierte. I løpet av de første ukene har vært med på mye forskjellig. Jeg nevner i fleng: familiegudstjeneste med barnekor, skjærtorsdagsgudstjeneste med meditativ kveldsmåltid, konfirmantsamlinger, samtaler med brudepar. Jeg har døpt barn og begravet eldre. Og så masse møter da selvsagt, for alt må jo planlegges 🙂

 

Og fine pauser hvor den eneste lyden er en fiskemåke som plasker i vannet. Og de rolige dønningene etter et skip langt ute.

Men det beste og også til tider mest krevende ved jobben er menneskemøtene. Fine samtaler med folk, i glede og i sorg. Det kan være tungt og kreve masse energi. Men det oppleves så meningsfullt at det er verdt hver lille energibit!

Det er sikkert ikke alle som kunne tenke seg å være prest. Men jeg vil nå likevel reklamere for jobben min! En av de beste jobber i verden, spør du meg.

Og så jobber jeg i et nydelig sogn da. Og naturens betydning i jobbe skal man slett ikke kimse av 🙂

Fastetid

Vi er i fastetiden. Denne tiden før påske som kan være en tid for refleksjon og ettertanke. Kanskje har vi ikke lenger så mye fokus på faste, dvs. avstå fra eller begrense ulike typer mat. Men det ser ut til at facebook-faste – å logge seg ut fra facebook har blitt en ganske vanlig faste «aktivitet».

Jeg skal ikke påberope meg verken at jeg er mindre på facebook eller at jeg spiser mindre sjokolade (dessverre). Men hver dag får jeg tilsendt en fastetidsbetraktning på e-post. Og for noen dager siden fant jeg utsagnet fra Ignatius av Loyola: «finding God in everything». For meg er dette et utsagn og et fokus jeg stadig vender tilbake til. Et fokus på å se etter Guds avtrykk i de hverdagslige hendelsene. Det er et avstressende perspektiv. Et perspektiv som gir rom for å oppfatte et gudsnærvær midt i en hektisk hverdag. Og et perspektiv som gir et åpent og nærværende gudsbilde. Gud er en Gud som både er i det «høye og hellige» og samtidig tilstede midt i våre høyst ordinære hverdager.

 

I den rolige samtalen over en kaffekopp eller ved et hektisk middagsbord

 

 

I leken og omsorgen

 

Jeg finner noe av det samme i Erik Byes sang: «Vår beste dag». Sangen er skrevet som kjærlighetssang til hans kone. Og i takknemlighet til andre mennesker han minnes. Sangen handler om de ikke hørbare tingene i livet. Det som samtidig er mulig å høre om vi lytter på en annen måte. Sommerfuglenes vingeslag. Tonen i et fiskevak. Natten som nynner.

Litt sånn tenker jeg meg at Gud er også.  Tilstede i det hverdagslige. Mulig å skimte om vi lytter.

 

GOD FASTETID!

Nytt kapittel

Heisann,

etter en lang pause er jeg her igjen 🙂 Det har vært mange løse tråder de siste månedene. Mange jobbting jeg har måttet finne ut av. Litt sånn – hva skal jeg egentlig drive på med? Hva skal jeg satse på? Og ikke minst – hvilke muligheter åpner seg? For muligheter er det jo hele tiden. Noen muligheter åpner seg. Andre muligheter lukkes brutalt, kanskje muligheter vi håpet på. Og noen ganger må vi selv si nei til muligheter fordi det ikke er mulig å gjøre alt mulig på en gang i livet.

For meg åpner det seg et nytt kapittel denne våren. I april tiltrer jeg som sogneprest i Filtvet og Tofte. For dere som ikke er lokalkjent, ligger dette i Hurum kommune – med rike muligheter for å skue utover Oslofjorden. Kirken er en flott, laftet tømmerbygning fra 1894, med 200 sitteplasser.

Filtvet kirke kommer til å være hovedkirken «min», men jeg kommer også til å ha gudstjenester, vielser og begravelser i de andre kirkene i Hurum.

Et spennende nytt kapittel som tar til i vår, altså. Et kapittel som illustrerer livets uforutsigbarhet! Hadde noen fortalt meg for 2-3 år siden at jeg skulle havne som sogneprest på Filtvet, hadde jeg neppe trodd det. Men om få uker er jeg der altså. Dette spennende, uforutsigbare livet.

Jeg har nettopp begynt å lese en bok jeg fikk anbefalt: «The black swan» av Nassim Nocholas Talib. Den sorte svanen er et bilde på positive og negative hendelse som anses usannsynlige, men som skjer og forårsaker enorme konsekvenser. Altså betydningen av det som virker svært usannsynlig. Talebs teori er at disse «black swan»-hendelsene forklarer det meste om verden, men at vi stort sett er blinde for dem. Spennende bok, som jeg så vidt har begynt på. Kanskje skriver jeg litt mer om den en dag når jeg har lest mer i den.

Og tenker jeg etter er det mye som har skjedd i livet som passer inn i denne kategoriene av ting jeg ville ha ansett for usannsynlige. Det er ikke dermed sagt at alt blir positivt av den grunn. Men noen usannsynlige hendelser blir også positive, og det gjelder å våge å ta dem i mot, tror jeg.

Det kreative menneske

Alle er vi født med en iboende skapertrang – en iboende kreativitet. Jeg tror at dette handler om at vi er skapt i Guds bilde. At vi som Guds avbilder i verden bærer i oss en skapertrang fordi Gud er skaper. Å leve et autentisk liv handler også om å leve et skapende og kreativt liv. Og kreativiteten kan ha mange ulike uttrykksformer. På en av bloggene jeg følger – Skapt – sto det for en tid tilbake et spennende innlegg om kreativitet. Her slår de fast at være menneske pr definisjon er å være kreativ. «Har du en sjel, er du kreativ», skriver de. Et spennende utsagn som utvider horisonten for hva vi vanligvis tenker på med kreativitet!

Kreativitet handler altså ikke bare om å tegne, strikke, blåse glass eller skrive musikk. Men også om å lage til et måltid mat, gjøre noe for andre, måten en utfører jobben sin på og mye mye mer. Gå på jakt i ditt eget liv etter hvor du er kreativ 🙂 Finn din vei.

img_4435

 

En av mine musikervenner, Tor Espen Aspaas, ble nylig utnevnt til Ridder 1. klasse av St Olavs orden for sin innsats for musikk og kulturformidling. I 2014 var han gjesteskribent her på bloggen. Han skrev om kunst og kreativitet, «De evige øyeblikkene». Fine ord som godt kan leses på nytt.

Vi lever livene våre i spenningsfelter fra ekstreme krefter og motkrefter. Vi lever blant uløselige paradokser, i evige gåters nærvær. Nietzsche mente at kunst eksisterer for at menneskene ikke skal forgå av sannhet. Det kan så være, men selv føler jeg sterkere affinitet til Picassos motto: ”Kunst er løgn som avdekker sannhet.”

I arbeidet med kunst – hva enten jeg skaper, medskaper eller erfarer den – opplever jeg en sjelden gang iblant dyrebare glimt, privilegerte øyeblikk av innsikt og taus visshet om noe som er større enn oss, større enn delsummen, noe utvilsomt sant. Noe som ikke kan fastholdes, rommes i språket eller defineres én gang for alle. Derfor er det en uendelig søken og mulighetene den bærer i seg som motiverer min livsreise og som er selve beveggrunnen; søken etter disse få, evige øyeblikkene som kan strekke til for et helt liv og gi mening til det – men også et brennende ønske om å makte å formidle dem som kunstner, dele dem med andre på et mellommenneskelig, universelt plan.

Göran Tunström: ”Det hele handler om å våge å lukke opp. For å snakke med hverandre. At vi kanskje sammen kan forstå vår verden, at vi ikke er ensomme i vår ensomhet. Det er så enkelt som så.”

 

Ha en fin kreativ uke! Og har du lyst, fortell meg gjerne litt om dine kreative uttrykksformer!

Hurra for halloween

Etter hvert som årene har gått har jeg blitt begeistret for Halloween. Og i år skal jeg for første gang følge en gjeng barn rundt på «knask eller knep»-runde 🙂

I dag er altså Halloween – en kveld som både er elsket og hatet. Elsket av alle som liker å kle seg ut i mer eller mindre makabre kostymer og samle godteri. Hatet av de som syns makabre kostymer er noe tøys, at dette er alt for mye styrt av handelsstanden og helst vil ha tilbake julebukktradisjonen. Noen har alternative Halloween-arrangement, såkalt HalloVenn – fester. Morsomt ordspill, syns jeg og fint med positive arrangement. Men jeg syns det er litt rart med et Halloween-arrangement der det ikke er lov til å kle seg ut som noe skummelt. Og jeg lurer på hvorfor det er nødvendig med mot-arrangement. Det er jo fullt mulig å gjøre Halloween til et hyggelig arrangement!

Selv er jeg altså blitt begeistret for Halloween etter hvert som årene har gått. For mange år siden bodde jeg i Dublin en høst, og der var «alle» på byen utkledd og hadde det gøy.

47

Jeg har ikke noe sans for de som går rundt å ødelegger og tilgriser. Selv om vi sier «knask eller knep» er det ikke lov å gjøre ekle knep. Men litt skumle kostymer og en koselig runde med å ringe på dører for å gå godteri er jeg for. Til vanlig pakkes døden bort i samfunnet, så en kveld med litt føling med den delen av virkeligheten tror jeg vi har godt av.

Halloween  er en forkortelse for All hallows eve – altså alle helliges kveld. Det er kvelden før allehelgensdag. I følge tradisjonen er skillet mellom den logiske, daglige verden og den spøkelsesaktige nattverden nærmest usynlig denne kvelden. Derfor brukes det symboler på døden, de levede døde, svart magi og mystiske monstre. Og et av de viktigste symbolene er blitt gresskarlykten – jack-o’-lantern.

img_4490

Gresskarlykten stammer fra en irsk legende. Om Jack som lurte djevelen tre ganger. Da han døde kunne ikke Djevelen ta ham med til helvete. Til himmelen ville heller ikke Jack. Så han vandrer hvileløst rundt på jorda med en lykt.

I Norge kom Halloween-feiringen for alvor rundt år 2000. Ingen tvil om at feiringen er godt hjulpet av handelsstanden, men uansett er den kommet for å bli. For hvilke barn syns ikke det er gøy å kle seg i noe skummelt å få samle godteri?

Jeg skal altså følge 6-åringen min på «knask eller knep»-runde i år for første gang. Og jeg gleder meg. Jeg skal innrømme at jeg er glad den vesle prestedatteren valgte «sommerfulg-skjelett» og ikke djevel-kostyme, he he… Men jeg klarer iallfall ikke å se noe annet enn positivt i at hun skal være sammen med venninnene sine og gå fra hus til hus. Og en ting er sikkert – de gleder seg enormt! Og snakket om det hele veien til skolen i dag.

img_4409

 

Så, kjære lesere- happy halloween! Kos deg i kveld, pynt med gresskarlykter og spis godteri hvis du har lyst. Eller la dette være en vanlig mandagskveld. Men hvis du er hjemme, så ta godt i mot de småskumle smårollingene som ringer på døra. For de gleder seg til å ringe på nettopp hos deg!

 

img_4485

 

 

 

 

 

SAMARITANEREN

Av og til trenger vi hjelp. Det kan være praktiske ting vi trenger hjelp til. Eller innspill og ideer for å komme videre på livsveien vår. Eller noe sårt og vanskelig som vi trenger hjelp til å løse opp i. Uansett, vil vi alle erfare at vi på ulike tidspunkt i livet og på ulik måte trenger hjelp. Men hvor finner vi hjelpen? Tør vi lete utenfor der vi vanligvis leter?

I en av lignelsene til Jesus er nettopp «hjelperen» tema. Jeg tenker på fortellingen om den barmhjertige samaritaneren. Her er det samaritaneren, den som er utenfor og annerledes som er den som bidrar med hjelp.

Visste du forresten at folkegruppen samaritanere finnes den dag i dag? Men at det ikke er mer enn ca 700 personer og dermed på grensen til å forsvinne?

Uansett fortellingen er en påminning om at hjelperen kan komme fra uventet hold, og vi oppfordres til å våge å både se etter og ta imot hjelp fra annet hold enn det vi er vant til.

 

img_3801

Samaritaneren

 

Også i mitt liv fantes røvere

som satte spor

jeg falt

 

men-

min samaritaner

kom fra mine egne

trodde jeg

inntil jeg forsto

at hånden var tørr

og sårene ble dypere

 

nei-

også i mitt liv

kom samaritaneren fra de andre

fra fremmede folk

jeg ikke trodde på

stille blir jeg sittende

i vertshuset

å se livets konturer

bli nye