Loading...

Det store lille speilet

- en blogg av Hanne Dyrendal

Odvar Omland: «Min nye venn»

Jeg har hatt besøk på bloggen min 🙂 Denne gangen av min facebook-venn Odvar Omland. Mange kjenner ham, både gjennom Nrk, lokalpresse og facebook for hans åpenhet rundt det å ha en ektefelle med Alzheimer. Også etter at han ble alene fortsetter hans engasjement for saken. Og han deler mange kloke og tankevekkende betraktninger om livet med leserne sine på Facebook. I dag er han altså gjest her hos meg, og hans tanker og ensomhet og nye vennskap er verdt å lese!

 

10351762_10202681102530601_6493793323430484600_n

Bildet er hentet fra Odvars facebookside

MIN NYE VENN

Jeg sitter alene på kjøkkenet denne fredagskvelden. Ingen planer foran den kommende helg. Likevel vil jeg påstå at jeg ikke føler meg ensom. Men jeg kan ikke la være å tenke på at hver fjerde person i Norge skal ha vært plaget av ensomhet. Dette er et sosialt problem, men også et folkehelseproblem. Like så farlig som å røyke, mener helseeksperter. La meg føye til. Det kan være like farlig døyve ensomheten med for mye «whisky». Det tror jeg i tilfelle er som «å tisse i buksa». Det varmer umiddelbart, men senere?

Men man har da en masse frivillige tilbud i våre lokalsamfunn innen kultur, idrett, menigheter, seniorsentre og sikkert mye mer. Og titter vi på internett så mangler det ikke på tanker og forslag om å døyve ensomheten. Man skulle derfor kanskje tro i dette veldferdslandet vårt at det er noe for de fleste å engasjere seg i. Likevel kan vi enda konstatere at mange som bor alene faller utenfor. Det kan være flere årsaker. Nå må det sies at det er mennesker som sikkert har valgt å være for seg selv, og ikke mener å være ensom. Men vi kommer nok ikke forbi at det også mange føler det negativt å være ensom «midt i folkemyldret». Det må være vondt å kjenne på kroppen at man ikke har tilfredsstillende fellesskap. Minst en «intim» medvandrer.

Og da løper mine kveldstanker løpsk. Å, om jeg kunne omfavne alle med negativ ensomhet, og gi dem noen saftige gode klemmer. Selvsagt utopi. Men bry oss om de ensomme på en eller annen måte burde vel være et samfunnsansvar for oss «ikke ensomme». La det være sagt at plutselig en dag kom det også en fyr i min vei som er mange tiår yngre enn meg. En som virkelig brydde seg og mente at jeg trang ekstra oppmerksomhet som pårørende for en demenssyk kone (død for kort tid siden). Det begynte med facebook-vennskap. Nå er han også min beste venn. En ualminnelig god erstatning for gamle nære venner som er borte. Dere skulle være flue på veggen i våre samtaler over kaffekoppen. Et godt felleskap mot ensomhet. Kanskje vi burde få et bry oss om år?

 

Leif Gunnar Engedal: Hendene og berøringen

I dag er jeg også så heldig å ha besøk på bloggen. Gjesten min er Leif Gunnar Engedal, en legende innen sjelesorg, teologi og religionspsykologi med nasjonal og internasjonal karriere. Les hans kloke ord om hendene og berøringen.

 

mfansatt

Leif Gunnar Engedal. Bildet er hentet fra www.mf.no

 

En hånd kan være så mangt. Den kan være åpen, utstrakt, givende. En varsom berøring. Omsorgen fra en venn. Kjærtegnet mellom to elskende. En mors eller fars hånd om det lille barnets liv. Varsomme hender som steller den syke.

Det er livgivende berøringer. En del av det daglige brød. Vi kan vanskelig greie oss uten. Hendene og huden og berøringen er en del av vårt livsgrunnlag. De gir næring til kroppen og vitalitet til sjelen.

Samtidig vet vi at hender kan romme mange virkeligheter. De merkes av livet. De bærer savn og lidelse. De kjenner spor av krise og konflikt. Hånden søker ikke alltid det gode. Den kan bli bærer av ondskap og ødeleggelse og isnende kald likegyldighet.

Da lukkes hånden. En knyttet neve. Kanskje et brutalt slag. En ødeleggende krenkelse av kroppens og sjelens grenser. Eller den trekkes tilbake i ødeleggende avvisning. Fravær av berøring. Likegyldighet og svik. En knyttet neve skaper ingen fred. En avvisende hånd bygger ingen broer.

…………….

Jeg ser på mine egne hender. Lytter etter hendenes tause tale. Hva skal de si i dag? Åpne seg mot verden eller lukke seg om seg selv? Bygge broer av forsoning der skjøre bånd er brutt? Sårbare åpne relasjoner er det sterkeste bindemiddel verden kjenner. Uten hender som holder går livet tapt.

Har Gud hender? Hva hadde han sett som skrev disse ordene og ga oss dette bildet: Mine tider er i din hånd (Sal 31). Som når et lite barn griper tak i fars store neve. Trofasthet og fortrolighet hinsides ord. En livgivende berøring der hånd møter hånd.

Leif Gunnar Engedal

 

heart of Jesus Christ without the hands

En krigsskadet statue av Jesus der hendene mangler. Innskrift på sokkelen: «Dere er mine hender»

 

Sjur Isaksen – glimt fra Stortingsprestens hverdag

Stortingsprest Sjur Isaksen er gjest hos meg her på bloggen i dag. Han gir oss et glimt fra en litt annerledes prestetjeneste.

 

Hjemme

 

På et lite bord ved inngangsdøra til det vakre lille kapellet, ligger to stabler med salmebøker. Klokka er 09.29 og rommet er tomt, mens jeg står tålmodig og venter. To minutter seinere er alle salmebøkene delt ut, jeg har håndhilst på et tjuetalls mennesker og beveget meg fram foran forsamlingen: «Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far og Herren Jesus Kristus!»

Midt i hovedstadens hjerte, i kjelleren under Stortinget, samles mennesker til Ord for dagen, hver onsdag morgen. Midt i en til tider svært hektisk og krevende arbeidsdag, bevilger stortingsrepresentanter, rådgivere og andre ansatte seg et pusterom. Rammene er klare: Salmesang, skriftlesning, andakt, bønn og lystenning og velsignelse. Alt må være over før det ringes inn til spørretime i stortingssalen. Når alle har forlatt rommet, står jeg tankefull igjen: Dette er et rart sted å være prest, men det gir mening!

Hvorfor holder Norges nasjonalforsamling seg med en egen kirkelig betjening? En stor og viktig bedrift prioriterer å gi sine folkevalgte og ansatte gode støttefunksjoner, slik at helse, trivsel og mening kan finnes i hverdagene. Å være prest på Stortinget er å være prest for vanlige mennesker. Og vanlige mennesker har åndelige og eksistensielle behov. Å komme disse behovene i møte er en liten men klok investering.

Derfor står jeg der neste onsdag også, med salmebøkene klare. Og jeg er ganske sikker på at kapellet fylles opp på nytt og slett ikke av de samme som sist. Resten av dagen lurer jeg på om det er noen i dette huset som kunne ønske seg en samtale med presten og som våger å be om det. Og det er det.

 

Vennlig hilsen

Sjur Isaksen

Stortingsprest

Bernt Kristian Børresen: «The Nature of the Psyche»

Forfatteren og dramatikeren Bernt Kristian Børresen er gjest på bloggen min i dag 🙂 Han trekker fram en bok som kanskje kan være interessant for flere av oss å lese?

 

FullSizeRender

Bildet er hentet fra Bernt Kristian Børresens facebookside

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nok en gang har Jane Roberts bok «The Nature of the Psyche» ropt på meg fra bokhyllen: «Ta meg ut, du trenger det jeg har å si!»

Jeg har her oversatt noen av de sentrale utsagnene i boken:

  • Det er lett å se på seg selv og verden og bli så hypnotisert av den nåværende tilstand at all forandring eller vekst virker umulig.
  • Språket ble til for å uttrykke og frigjøre, ikke definere og begrense.
  • Prøv å bli bedre kjent med den du er nå. Slutt med å tro at du ikke kjenner deg selv.
  • Konstruer en drøm helt bevisst. Si til deg selv at det er det du skal gjøre. Begynn med den første tanken eller det første bildet du kommer på. Når du er ferdig med denne dagdrømmen, bruk fri assosiasjon til å tolke den for deg selv.
  • Når du spør «Hvem er jeg?» forsøker du å lese deg selv som om du var en enkel setning som allerede er skrevet. I stedet skriver du deg selv hele tiden.
  • Til en viss grad kan du lære å snakke deg selv med aksent.
  • Fordi Gud er, er du. Fordi du er, er Gud.
  • Dine følelser, dine drømmer, din fantasi skaper fakta.
  • Intellektet er blitt nektet å ha vinger.
  • Hendelser kan bli sett på som psykologiske setninger, satt sammen fra sansenes alfabet.
  • Å tro på noe er en måte å strukturere virkeligheten på. Hvis du imidlertid overstrukturerer virkeligheten, ender du opp med en formell mental hage der det som kommer til syne er så rigid konstruert at det naturlige aspekt ved planter og blomster er fullstendig tilslørt.

Katarina Pajchel: Finnes Gudspartikkelen?

 

Priorinne ved Katarinahjemmet i Oslo og fysiker Katarina Pajchel er gjest på bloggen min i dag 🙂 Hun skriver om noe de fleste av oss ikke kan så mye om, tror jeg, nemlig Higgsbosonet, eller Gudspartikkelen.

 

sr%20Katarina_7

Bildet er hentet fra http://katarinahjemmet.katolsk.no

 

Det begynner å bli en stund siden Higgsbosonet var på forsidene av avisene. Har partikkelfysikerne pakket sammen for denne gang? Slett ikke, arbeidet har fortsatt med uforminsket «trøkk». De observante fikk kanskje med at da oppdagelsene ble annonsert 4. juli 2012 ble det snakket om en Higgs-aktig (Higgs like) partikkel. Det var definitivt noe der, men var det en Higgs partikkel, og i så fall hva slags? Siden den gang har det blitt lagt ned et enormt arbeid i å måle egenskapene til denne nye partikkelen slik at vi i dag offisielt kan snakke om én Higgspartikkel. Nobelpris har det også blitt med tiden til de som foreslo denne mekanismen for 50 år siden, og fullt fortjent.

 

9710002_10

Foto: Lucas Taylor http://cdsweb.cern.ch/record/628469

 

Kort fortalt er Brout-Englert-Higgs-mekanismen, som den rettmessig kalles ettersom flere var med på legge den frem på 60-tallet, ansvarlig for at partikler får masse. Dette handler altså om en veldig dyp innsikt i hvordan verden er skrudd sammen. Og da er det nesten skjebnens ironi at den er blitt hetende Gudspartikkelen. Det begynte med en spøk fra Leon Lederman, media luktet suksess, og der står vi i dag. Har det noe med Gud å gjøre? I første omgang: definitivt nei! Vi jobber med partikkeldetektorer, ikke Guds-detektorer. Men om en tror på Gud som alle tings opphav, så er dette et lite glimt av det vakre puslespill som naturen er. Så hvorfor ikke? Kanskje det er Guds partikler, ikke bare Higgs, men også elektronene, opp- og ned-kvarkene, neutrinoene, muonene, og alle de andre små byggestenene som alt rundt oss er laget av.

 

Skaperverkets orden vitner om hvor stor hans visdom er:

 

   Alt han har skapt er underfullt å skue,

        like til den minste synlige gnist!

   Alt dette lever og består til evig tid;

        alt virker slik det er tenkt.

   Alt forekommer parvis,

        og det ene har sin motsetning i det andre.

        Ikke noe han har skapt er overflødig,

   det ene utfyller det gode hos det andre.

        Hvem kan se seg mett på hans herlighet?

Sirak 42, 21-25 (en av de deuterokanoniske bøkene i Bibelen)

Abid Q Raja: Islamsk stat og terror

Det skjer mye i verden for tiden, gjeldende Islam. Islam får som den mest voksende religionen større betydning internasjonalt, særlig fordi den stadig knyttes til voldeligheter. Islam skiller seg ikke stort fra de andre åpenbaringsreligionene i spørsmål som vedrører religionen. Derimot fremstår islam svært annerledes idet islam ikke bare er en religion, men også er ment å være et lovverk, et politisk og komplett samfunnssystem. Dermed åpner islam også for store tolkningsmuligheter. Delvis grunnet dette har det tradisjonelt vært vanskelig å skille mellom rettsregler og moral. Moralen er med på å definere reglene, og på å påvirke utledningene fra rettsreglene. Kulturen er i alle religiøse samfunn påvirket av religionen, men islam definerer rammene for kulturen i mye sterkere grad idet islam ikke bare er ment å være en religion. Rettsreglene definerer imidlertid ikke samfunnsmoralen, ei heller kulturen alene. Det å klart definere hva rettsreglene er, er i seg selv ikke nok; svaret på om det er akseptabelt å bruke terror, er ikke gitt selv om det skulle være i strid med islamsk lovgivning. Den etikken som eksisterer i kulturen i de islamske landene kan være slik sammensatt at eksempelvis drap i visse tilfeller kan anses som tillatt, eventuelt ønsket, og det gjerne med henvisninger til uklare regler i islam.

 

Abid_Q._Raja_0002 Foto: Bjørn Erik Pedersen

 

Hadither er tradisjonen relatert til hva profet Muhammed sa og gjorde, og er en sentral del av sharia. Det fremgår av hadithene at profeten Muhammed sa at pennen til en lærd er mer verd enn blodet til en martyr. Dette utsagnet viser en ikkevoldslinje, som også er i overensstemmelse med Koranens vers som slår fast at det er ingen tvang i religionen (K 2:257). Dette angir en klar ikkevoldslinje. Og den uegentlige religiøsitet er antatt å gå foran ytre tegn på tro, selv foran martyrer, under henvisning til profetens ord om at de som elsker hverandre i troen på Gud, uten slektskap eller håp om vinning, slike skal glede seg på dommens dag, når andre skjelver av frykt.

 

Blant de islamske teoretikere finnes de som fremholder at hellig krig mot uskyldige ikke følger av islam – ettersom islam i seg selv betyr fred – mens på den andre siden finnes ledere i ulike grupperinger som hyller hellig krig og selvmordsbombere, og legitimerer drap av sivile ikke-muslimer med den islamske læren. Her er det klar motstrid, og den faktiske situasjonen for mange vestlige muslimer er at en ikke vet hva islam faktisk sier om offensiv hellig krig, og om eventuelt plikten påhviler hver enkeltmuslim. Likevel gis det i noen forsamlinger støtte til terrorhandlinger. I noen norske muslimske forsamlinger gis det delvis støtte til terrorhandlingene som skjer i verden. I diskusjonene sies det endel også om hvorfor mennesker blir terrorister; det fremholdes at dersom det topper seg for en muslim, som ser at ens muslimske «brødre» og «søstre» blir drept, ja da kan følelsene for en bli så sterke at en vil hevne det som skjer. Det er klart at følelsen av å tilhøre noe, følelsen av urettferdighet mot sitt folk, er stor blant muslimer.

 

Den såkalte «Profetens Ummah» i Norge oppgir at formålet med deres retorikk om gjengjeldelse er svar på vestens roller i Irak og Afghanistan, men de glemmer at en slik hevntanke, som innebærer at en kan drepe uskyldige mennesker, er i strid med Koranens ord. En kan uansett ikke gå på akkord med menneskeligheten. Drap på sivile er ikke annet enn drap på menneskesjelen, og heldigvis er Koranens bud også dette; drap på en uskyldig er å anse som drap på hele menneskeheten (K 5:35). Og Gud formaner via Koranen til muslimer: Gud forbyr dere ikke å vise respekt og rimelighet mot dem som ikke bekjemper dere for religionens sak, og ikke drev dere bort fra deres hjem. Gud liker dem som viser rimelighet (K 60: 8).

 

Det vi ser i dag med den såkalte «Islamske stat» i Irak og Syria, har altså i realiteten ingenting med islam å gjøre. Dette er folkemord satt i system, og dette er gitt religiøs tildekning. Det som er synd er at muslimsk ungdom fra Europa biter på dette og reiser for å krige på lag med de som begår folkemord. Ropet fra den norske sjelen må være å stanse disse drapene, og her må også Norge være beredt til å bidra dersom NATO skulle spørre. Er vi klare til dette?

 

På lengre sikt må vi intensivere dialogarbeidet og opplysningsarbeidet i Norge. Jeg har lenge tatt til orde for en egen vestlig imam-utdanning, gjerne med sete i Norge. Dette vil bety at morgendagens imamer i Norge vil være opplært her i vesten hensyntatt våre forhold. Det er nødvendigvis forskjell på en person som er oppdratt og utdannet i Norge og den som kommer fra regimer fra fjernere strøk. Vil vi i Norge tåle en egen imam-utdanning på linje med presteutdanningen?

 

Så gjenstår betydelig arbeid hva gjelder forebygging. Og dette skal både skje regi av politiet, skolene, fritidsklubbene, fotballagene. Forebygging er en dugnad som påhviler oss alle. Spørsmålet er om vi tar nok ansvar hver og en av oss, og hvordan vi kan få flere til å yte slik at effektiv forebygging kan skje rundt omkring i landet. Hvordan har du tenkt å bidra?

Abid Q. Raja

Stortingspolitiker Venstre

 

Wolfgang Plagge: Sanntid?

Vi er så opptatt av å være i pakt med samtiden, vi mennesker – vi avskaffer gladelig vårt eget behov for ettertenksomhet og refleksjon, bare vi kan halse etter tidstrender og hotte kultretninger.

Et fyndord i tiden er SANNTID. Det kommer fra de første forsøkene på lage datasimuleringer og brukes (ofte feilaktig) for å beskrive raske utregninger innenfor et egendefinert tidsspenn. Hvem bestemmer om tidsspennet er kort nok for å kunne forsvare sin plass i sanntidsuniverset? Ja, det er nettopp problemet: Et simulert forløp som beveger seg ett tusendels sekund langsommere enn originalen gjengir ikke lenger originalforløpet i sanntid. Men ett tusendels sekund – en evighet i vår stadig hurtigere dataverden, er et umerkelig tidsspenn i et menneskeliv og bare et komma i et åndedrett.

Vi snakker også masse om kunstig intelligens og sikter med det til de stadig raskere og mer komplekse datamaskinene vi omgir oss med. Dermed forveksler vi lineær logikk med evne til abstrakt tenkning: Ingen datamaskiner er i stand til å utføre intuitive og emosjonelle tankeprosesser – de er ikke en gang i stand til å TENKE i den direkte betydning av ordet. Men de utfører logiske beregninger i en hastighet vi mennesker ikke er i stand til å kopiere eller forstå – derfor tillegger vi maskinene liv.

(Fascinerende, det der – en maskin gjør noe de fleste av oss ikke skjønner at den kan gjøre – altså «lever» den! Den har til og med overvunnet Einsteins relativitetsteori og beveger seg i en nærmest psevdoreligiøs sanntid…)

Kravet til hastighet gir selvfølgelig mening i datasammenheng – jo raskere beregninger, dess større arbeidsoppgaver kan utføres. Men er det oppskriften for livsforløpet til et virkelig levende vesen?

Vi mennesker kommer inn i verden med en fortid, en nåtid og en fremtid. Fortiden er uendelig lang, nåtiden uendelig kort og fremtiden uendelig uviss. Felles for alle tre er at de er i konstant bevegelse, og den lille prikken midt på tids-potensiometeret – selve trådkorset for nå-jeg’et vårt – flytter seg hele tiden, med konstant hastighet, fra fortid i retning fremtid. Fortiden og fremtiden er produkter av hverandre, og nåtiden – samtiden – er bevegelsespunktet, selve beviset på at vi faktisk lever. Fenomenet liv beveger seg altså analogt, ikke digitalt, inn i fremtiden, og det er vårt privilegium som mennesker selv å kunne få bestemme hvor bredt vi vil definere samtiden vår: Skal den vare noen dager, uker, måneder eller år? Eller bare et tusendels sekund?

Livet er ingen simulering – det er selve livet.

Tor Espen Aspaas: De evige øyeblikkene

Vi lever livene våre i spenningsfelter fra ekstreme krefter og motkrefter. Vi lever blant uløselige paradokser, i evige gåters nærvær. Nietzsche mente at kunst eksisterer for at menneskene ikke skal forgå av sannhet. Det kan så være, men selv føler jeg sterkere affinitet til Picassos motto: ”Kunst er løgn som avdekker sannhet.”

I arbeidet med kunst – hva enten jeg skaper, medskaper eller erfarer den – opplever jeg en sjelden gang iblant dyrebare glimt, privilegerte øyeblikk av innsikt og taus visshet om noe som er større enn oss, større enn delsummen, noe utvilsomt sant. Noe som ikke kan fastholdes, rommes i språket eller defineres én gang for alle. Derfor er det en uendelig søken og mulighetene den bærer i seg som motiverer min livsreise og som er selve beveggrunnen; søken etter disse få, evige øyeblikkene som kan strekke til for et helt liv og gi mening til det – men også et brennende ønske om å makte å formidle dem som kunstner, dele dem med andre på et mellommenneskelig, universelt plan.

Göran Tunström: ”Det hele handler om å våge å lukke opp. For å snakke med hverandre. At vi kanskje sammen kan forstå vår verden, at vi ikke er ensomme i vår ensomhet. Det er så enkelt som så.”

Jan Christian Mollestad: Om skjønnhet

Oscar Wildes lærer John Ruskin sa: «Man kan se at glassblåseren var glad da han laget denne vasen». Jeg tror at skjønnhet kommer av glede og gir glede.

En handling skapt av glede – for å gi glede – er vakker. Den skjønnhet en kunstner skaper kommer fra  et overskudd av varme. Ellers når ikke kunstverket fram til oss.

Eleganse kan være kjølig. Skjønnheten er glad og varm, Den gjemmer seg overalt. Selv i det stygge – som kloke Baudelaire oppdaget. Derfor er det håp, selv for oss gamle, skallede menn. Til og med vi kan være skjønne – selv om min hustru nevner det altfor sjelden.