Loading...

Det store lille speilet

- en blogg av Hanne Dyrendal

Hva tar du vare på?

Rydding er aktuelt stoff om dagen. Flere har skrevet bøker om temaet. Tips og råd for hvordan vi best og lettest kan holde orden. Diverse artikler popper opp om emnet. Hvordan rydde effektivt? Hvordan holde det ryddig? Hvordan skape gode ryddesystem?

For rot er en energitapper. Det tar tid å rydde. Tid vi heller kunne brukt på andre ting. Og rot og rydding er visstnok en «slager» i samlivskrangler. For vi er ulike på dette punktet også. Vi har ulike grenser for hvor mye rot vi tåler og for hvor mye rot vi kan ha rundt oss og fremdeles slappe av.

Høsten er ofte en sånn ryddetid. Vi starter på et nytt semester. Vi vil lage nye rutiner, organisere på en ny måte. Starte litt på ny frisk.

Et råd som ofte går igjen i disse «hvordan holde orden»-tipsene, er å bruke bokser, kasser, esker. Da kan ting ordnes i kategorier og ha sine faste plasser. For eksempel å samle kjøttpålegg i en boks og ost i en annen. Da går det kjapt å sette fram på frokostbordet en travel hverdagsmorgen.

Vel, nok om pålegg og ting og tang. Det er lurt å rydde litt i livet innimellom også, for eksempel i tilbakemeldinger. Hva med å samle tilbakemeldinger i tre mentale bokser? En til de gode, oppmuntrende tilbakemeldingene, en til de konstruktive og korrigerende tilbakemeldingene og en til de tilbakemeldingene som ikke fører noe godt med seg.

God tilbakemelding kan være vanskelig å ta til seg, men fortjener så absolutt å bli samlet. Vi trenger den, trenger å ta den fram og minne oss selv på den. Den bygger opp selvtilliten og gir mot til å fortsette å være oss selv.

Den korrigerende tilbakemeldingen er heller ikke alltid så lett å ta imot, men vi trenger den også. Slik kan vi vokse, utvikle oss og bli mer oss selv.

I den siste gruppen av tilbakemeldinger havner det som er uklokt sagt eller saklige og usaklige uenigheter som ikke gir oss noe. Og den negative kritikken vi er flinke til å fortelle oss selv. Denne boksen er det viktig å tømme ofte så den ikke blir en del av oss selv og vår selvforståelse.

Så start høsten med en liten mental ryddejobb og velg med omhu hva du vil ta vare på! Og neste gang tilbakemeldingen kommer, vet du hvilken boks du skal putte den i.

Å finne sin plass

«Da må alle finne plassene sine, forestillingen begynner». Det gjelder for teateret. Men det gjelder kanskje for livet også?

Vi har alle en plass, som er tiltenkt oss. Ikke plasser vi har betalt for, men plasser som er blitt gitt oss. Egne plasser skreddersydd til hver enkelt av oss.

Den svenske pastoren og skribenten, Tomas Sjödin, har skrevet mange lesverdige bøker. Hans siste bok har fått den norske tittelen «Den som finner sin plass, tar ingen annens». Ergo er det altså mulig å ta en annens plass. Ikke bare er det sånn at vi har fått en plass som passer til oss, og som vi har godt av å finne. Men vi kan også stå i veien for andre sine plasser om vi ikke finner vår egen. Det kan høres litt svulstig og klisjeaktig ut dette å finne plassen sin, men jeg tror likevel det ligger en sannhet gjemt der. Det er ikke sånn at det er èn bestemt plass og bare èn. Snarere er det flere plasser, kanskje vevd inn i hverandre, hvor vi kan utfolde, utforske og bruke evnene og interessene våre. Og vi har det best om vi finner disse plassene.

Vi kan heller ikke finne plassen en gang for alle. Nei, så enkelt er det heldigvis ikke. For hadde det ikke vært ganske kjedelig om vi fant en spesifikk plass som 20-åring, og fremdeles var på samme stedet 50 år senere? Heldigvis endrer livet seg, planene våre endrer seg og vi endrer oss. Men – det finnes en plass å fylle, en plass ingen andre kan fylle på en bedre måte.

Jeg leser også en bok av Lori Nelson Spielman for tiden: «En liste for livet». Tilfeldigvis (eller kanskje ikke tilfeldig??) handler boken om å finne sin plass. Den handler om å våge å finne tilbake til sin genuine drømmer og om å våge å følge dem. Og på denne veien hvor både holdninger og prioriteringer endres, finner hovedpersonen tilbake til seg selv.

Samtidig som jeg har gått og tenkt over dette med å finne sin plass, har jeg også tenkt på betydningen av å veksle mellom aktivitet og hvile. Tomas Sjödin sier i en av sine andre bøker: «det skjer noe når du hviler». Jeg tror det er i hvilen at impulsene kommer til å finne drømmene, til å finne oss selv og vår plass. Men det er i aktiviteten denne plassen kan synliggjøres.

 

Et forsiktig strå

beveger seg mykt

i de sanne svingningene

når jeg tør lytte etter tonene dypt inne

dans med hvilepuls

dans som er min

gjort mulig av livspusten

du har blåst inn i meg.

 

Det kreative menneske

Alle er vi født med en iboende skapertrang – en iboende kreativitet. Jeg tror at dette handler om at vi er skapt i Guds bilde. At vi som Guds avbilder i verden bærer i oss en skapertrang fordi Gud er skaper. Å leve et autentisk liv handler også om å leve et skapende og kreativt liv. Og kreativiteten kan ha mange ulike uttrykksformer. På en av bloggene jeg følger – Skapt – sto det for en tid tilbake et spennende innlegg om kreativitet. Her slår de fast at være menneske pr definisjon er å være kreativ. «Har du en sjel, er du kreativ», skriver de. Et spennende utsagn som utvider horisonten for hva vi vanligvis tenker på med kreativitet!

Kreativitet handler altså ikke bare om å tegne, strikke, blåse glass eller skrive musikk. Men også om å lage til et måltid mat, gjøre noe for andre, måten en utfører jobben sin på og mye mye mer. Gå på jakt i ditt eget liv etter hvor du er kreativ 🙂 Finn din vei.

img_4435

 

En av mine musikervenner, Tor Espen Aspaas, ble nylig utnevnt til Ridder 1. klasse av St Olavs orden for sin innsats for musikk og kulturformidling. I 2014 var han gjesteskribent her på bloggen. Han skrev om kunst og kreativitet, «De evige øyeblikkene». Fine ord som godt kan leses på nytt.

Vi lever livene våre i spenningsfelter fra ekstreme krefter og motkrefter. Vi lever blant uløselige paradokser, i evige gåters nærvær. Nietzsche mente at kunst eksisterer for at menneskene ikke skal forgå av sannhet. Det kan så være, men selv føler jeg sterkere affinitet til Picassos motto: ”Kunst er løgn som avdekker sannhet.”

I arbeidet med kunst – hva enten jeg skaper, medskaper eller erfarer den – opplever jeg en sjelden gang iblant dyrebare glimt, privilegerte øyeblikk av innsikt og taus visshet om noe som er større enn oss, større enn delsummen, noe utvilsomt sant. Noe som ikke kan fastholdes, rommes i språket eller defineres én gang for alle. Derfor er det en uendelig søken og mulighetene den bærer i seg som motiverer min livsreise og som er selve beveggrunnen; søken etter disse få, evige øyeblikkene som kan strekke til for et helt liv og gi mening til det – men også et brennende ønske om å makte å formidle dem som kunstner, dele dem med andre på et mellommenneskelig, universelt plan.

Göran Tunström: ”Det hele handler om å våge å lukke opp. For å snakke med hverandre. At vi kanskje sammen kan forstå vår verden, at vi ikke er ensomme i vår ensomhet. Det er så enkelt som så.”

 

Ha en fin kreativ uke! Og har du lyst, fortell meg gjerne litt om dine kreative uttrykksformer!

Paradisvandringer

Jeg liker å gå på kunstutstillinger, og spesielt utstillinger som innbyr til å ta og føle på, gå rundt, betrakte fra forskjellige vinkler. Forrige uke fikk jeg med meg en spennende utstilling i Frogner kirke i Lier – Paradisvandringer av Tollef Thorsnes (vil du vite mer om kunstneren finner du hjemmesiden hans HER ).

IMG_3139

Utstillingen kunne forstås på mange plan, både reiser i konkret og overført betydning. Vandring fra krybbe til grav med det mest nødvendige: tannbørste og pass, og indre vandringer eller livets vandringer i mer overført betydning.

Thorsnes hadde benyttet kraftige trestokker som hadde ligget ute i vind og vær og sprukket på naturlig vis. Deretter hadde han brukt disse som illustrasjon på reisekister, med innlagte symboler.

IMG_3132

Trestokkene minnet både om reisekister slik folk benyttet i gamle dager og samtidig en påminnelse om at vi reiser først og fremst med oss selv. Med vårt eget liv som utsettes for vær og vind, men som består med sprekker og tilsynelatende feil. Innimellom reisekistene lå det store frøkapsler – det vi trenger for å komme videre på reisen vår og de spor vi legger igjen.

På sidene kirkerommet var det fendere, bøyer og pullere, alle med innlagte barnetegninger. Med kister i midtgangen og fendere på siden nettopp i kirkerommets «skip», kjente jeg helt fysisk at jeg var om bord på et skip. Det var rett og slett som om hele rommet duvet litt fra side til side.

IMG_3130

Barnetegningene er laget av kunstnerens egen datter. De er et sterkt symbol på å bevare det barnlige livet ut, om barnets verdi og om betydningen av det enkle. Det umiddelbare og impulsive som vi finner mer av hos barn. Barna er ikke så opptatt av det perfekte, det mulige eller det riktige. Her kan kaninen sveve med ballonger.

IMG_3133

Med plassering av kunstverket i et kirkerom er det umulig for meg å ikke gi det en kristen fortolkning. På den siste kisten sto det «reservert for kapteinen». Det kan være oss selv, eller det kan være Gud – den vi ønsker skal styre skuta vår.

IMG_3135

Inni alterringer var det en bøye med tegning av Kristus – den jeg ønsker å fortøye livet mitt til, slik at jeg makter livsreisen som begynner nederst med en tannbørste og et pass og ender ved muligheten for fortøyning ved ham som gav oss livets mulighet.

IMG_3136

IMG_3137

Fugler

Tidligere i vinter lagde jeg fuglemat og hengte ut. Det ble både dekorativt og tydeligvis godt. Det forsvant iallfall fort, og jeg rakk ikke engang å se hvem som forsynte seg.

Nå er både snøen og kulda kommet hit til hagen min, så fuglene hadde nok satt pris på om jeg hengte ut flere slike. Ideen fant jeg på bloggen My little Kitchen tidligere i høst. Jeg blandet enkelt 250 gram smeltet delfiafett og 600 gram fuglefrø. Blandingen helte jeg oppi pepperkakeformer og satte dem kaldt for å stivne. Før de stivnet satte jeg oppi en pinne for å lage hull, slik at det var enkelt å henge dem opp etterpå.

 

IMG_2592

Egentlig har jeg ikke vært så opptatt av fugler før, men nå drømmer jeg til og med litt om å ha et fuglebrett utenfor kjøkkenvinduet. Virker så veldig koselig å kunne se ut på noen små venner.

Det er litt interessant dette med fugleinteresse, syns jeg. Hva gjør at så mange er opptatt av og forbarmer seg over småfuglene? For eksempel har jeg en tante som kjøper temmelig mye mat til småfuglene i hagen sin. Så trofast er hun at dersom hun er bortreist, kaller hun inn en «vikar» som kan legge ut mat!

 

IMG_2698

 

Kanskje appellerer fuglene til oss fordi de er små og forsvarsløse? Eller fordi de er så autentiske? De gjør seg jo aldri til. Synger vakkert, men ikke for å oppnå spellemannsprisen. Fuglene er heller ikke temmet eller avlet opp som husdyr. De er frie, selvstendige og helt seg selv. Men likevel med en tillitt til menneskene rundt seg.

Tror nesten fuglene kan være forbilder 🙂

 

Nora Brochstedt

Torsdag kveld døde Nora Brochstedt, og dermed er enda en av de store fra mitt barndoms univers borte. Veldig rart selv om det jo er naturlig, og jeg egentlig vet at det må bli sånn. Personer som er mye eldre enn meg, vil jo statistisk sett også dø før meg. Men likevel – det er litt stusselig og rart når det blir så få igjen av de trygge voksne jeg så på TV eller hørte på radio da jeg var liten. For eksempel Per Aabel, Grethe Kausland, Arve Opsahl, Aud Schønemann, Henki Kolstad og nå sist altså Nora Brochstedt.

Nå er ikke jeg gammel nok til å huske fremføringen av «Voi Voi» i Grand Prix 1960 (og akkurat det er muligens ikke noe stort tap), men kan nynne litt på sangen. Men jeg er akkurat passe gammel til å huske Skomakergatens Fru Enebær på torget, hvor det «var samlet det meste av alt». Verdens beste adventskalender på TV og verdens hyggeligste torgdame.

 

skomakergatajpg_1_j_335444b

 

Også Prøysens «Tango for to» da, den hadde neppe blitt sånn allemannseie uten Nora Brochstedt. Det er helt umulig å for meg å høre eller tenke på den sangen uten å høre hennes synge den.

Nora Brochstedt ble 92 år gammel, og det er ikke mange årene siden hennes siste plate kom ut –  i 2008! Sånt står det respekt av! Det er inspirerende og fascinerende med mennesker som holder både kursen og stilen livet ut.

En karriere på 63 år er ikke småtteri, og ikke mange kan konkurrere med det. Men uansett hvor mange år vi får, kan målet og inspirasjonen å ta med seg være: holde kursen, være integrert, holde stilen og være åpen.

Fred over Nora Brochstedts inspirerende og berikende minne!

 

IMG_2958