Loading...

Det store lille speilet

- en blogg av Hanne Dyrendal

Trærne gjør seg fine

«Det er som om de gjør seg så fine som mulig før de skal forlate oss».

Jeg var ute og kjørte bil med en dame på snart 90 år og hun betraktet de fargerike høsttrærne vi kjørte forbi.

Dette er et fascinerende perspektiv, syns jeg. Fra mitt ståsted, en kvinne sånn ca midt i livet, har jeg aldri tenkt det slik. Jeg har jeg i grunnen bare gledet meg over de vakre høstfargene. Og underlig nok har jeg alltid blitt fyllt med et håpspersektiv også.

For tiden videreutdanner jeg meg i sjelesorg og tilbringer dagene på en medisinsk avdeling på et av Oslos sykehus. Temaet døden er også uvegerlig tilstede i denne virkeligheten. Og jeg har tenkt mye over betydningen av å fortelle livshistorien sin. Betydningen av at noen vet om ens liv når en er borte.

Akkurat slik trærne gir en siste hilsen ved å ta på seg gule, oransje og røde farger. Slik høstfargene minner oss om trærnes betydning i verden. Slik er det viktig for et menneske å fortelle livshistorien sin, spesielt når slutten står foran som en realitet. Det er viktig å tegne bildet av livet sitt så noen kan huske. Men en fortelling trenger en mottaker.

Det trengs mennesker som hører livsfortellinger. Det trengs mennesker som ser høstfarger.

Fastetid

Vi er i fastetiden. Denne tiden før påske som kan være en tid for refleksjon og ettertanke. Kanskje har vi ikke lenger så mye fokus på faste, dvs. avstå fra eller begrense ulike typer mat. Men det ser ut til at facebook-faste – å logge seg ut fra facebook har blitt en ganske vanlig faste «aktivitet».

Jeg skal ikke påberope meg verken at jeg er mindre på facebook eller at jeg spiser mindre sjokolade (dessverre). Men hver dag får jeg tilsendt en fastetidsbetraktning på e-post. Og for noen dager siden fant jeg utsagnet fra Ignatius av Loyola: «finding God in everything». For meg er dette et utsagn og et fokus jeg stadig vender tilbake til. Et fokus på å se etter Guds avtrykk i de hverdagslige hendelsene. Det er et avstressende perspektiv. Et perspektiv som gir rom for å oppfatte et gudsnærvær midt i en hektisk hverdag. Og et perspektiv som gir et åpent og nærværende gudsbilde. Gud er en Gud som både er i det «høye og hellige» og samtidig tilstede midt i våre høyst ordinære hverdager.

 

I den rolige samtalen over en kaffekopp eller ved et hektisk middagsbord

 

 

I leken og omsorgen

 

Jeg finner noe av det samme i Erik Byes sang: «Vår beste dag». Sangen er skrevet som kjærlighetssang til hans kone. Og i takknemlighet til andre mennesker han minnes. Sangen handler om de ikke hørbare tingene i livet. Det som samtidig er mulig å høre om vi lytter på en annen måte. Sommerfuglenes vingeslag. Tonen i et fiskevak. Natten som nynner.

Litt sånn tenker jeg meg at Gud er også.  Tilstede i det hverdagslige. Mulig å skimte om vi lytter.

 

GOD FASTETID!

Nytt kapittel

Heisann,

etter en lang pause er jeg her igjen 🙂 Det har vært mange løse tråder de siste månedene. Mange jobbting jeg har måttet finne ut av. Litt sånn – hva skal jeg egentlig drive på med? Hva skal jeg satse på? Og ikke minst – hvilke muligheter åpner seg? For muligheter er det jo hele tiden. Noen muligheter åpner seg. Andre muligheter lukkes brutalt, kanskje muligheter vi håpet på. Og noen ganger må vi selv si nei til muligheter fordi det ikke er mulig å gjøre alt mulig på en gang i livet.

For meg åpner det seg et nytt kapittel denne våren. I april tiltrer jeg som sogneprest i Filtvet og Tofte. For dere som ikke er lokalkjent, ligger dette i Hurum kommune – med rike muligheter for å skue utover Oslofjorden. Kirken er en flott, laftet tømmerbygning fra 1894, med 200 sitteplasser.

Filtvet kirke kommer til å være hovedkirken «min», men jeg kommer også til å ha gudstjenester, vielser og begravelser i de andre kirkene i Hurum.

Et spennende nytt kapittel som tar til i vår, altså. Et kapittel som illustrerer livets uforutsigbarhet! Hadde noen fortalt meg for 2-3 år siden at jeg skulle havne som sogneprest på Filtvet, hadde jeg neppe trodd det. Men om få uker er jeg der altså. Dette spennende, uforutsigbare livet.

Jeg har nettopp begynt å lese en bok jeg fikk anbefalt: «The black swan» av Nassim Nocholas Talib. Den sorte svanen er et bilde på positive og negative hendelse som anses usannsynlige, men som skjer og forårsaker enorme konsekvenser. Altså betydningen av det som virker svært usannsynlig. Talebs teori er at disse «black swan»-hendelsene forklarer det meste om verden, men at vi stort sett er blinde for dem. Spennende bok, som jeg så vidt har begynt på. Kanskje skriver jeg litt mer om den en dag når jeg har lest mer i den.

Og tenker jeg etter er det mye som har skjedd i livet som passer inn i denne kategoriene av ting jeg ville ha ansett for usannsynlige. Det er ikke dermed sagt at alt blir positivt av den grunn. Men noen usannsynlige hendelser blir også positive, og det gjelder å våge å ta dem i mot, tror jeg.

Hurra for halloween

Etter hvert som årene har gått har jeg blitt begeistret for Halloween. Og i år skal jeg for første gang følge en gjeng barn rundt på «knask eller knep»-runde 🙂

I dag er altså Halloween – en kveld som både er elsket og hatet. Elsket av alle som liker å kle seg ut i mer eller mindre makabre kostymer og samle godteri. Hatet av de som syns makabre kostymer er noe tøys, at dette er alt for mye styrt av handelsstanden og helst vil ha tilbake julebukktradisjonen. Noen har alternative Halloween-arrangement, såkalt HalloVenn – fester. Morsomt ordspill, syns jeg og fint med positive arrangement. Men jeg syns det er litt rart med et Halloween-arrangement der det ikke er lov til å kle seg ut som noe skummelt. Og jeg lurer på hvorfor det er nødvendig med mot-arrangement. Det er jo fullt mulig å gjøre Halloween til et hyggelig arrangement!

Selv er jeg altså blitt begeistret for Halloween etter hvert som årene har gått. For mange år siden bodde jeg i Dublin en høst, og der var «alle» på byen utkledd og hadde det gøy.

47

Jeg har ikke noe sans for de som går rundt å ødelegger og tilgriser. Selv om vi sier «knask eller knep» er det ikke lov å gjøre ekle knep. Men litt skumle kostymer og en koselig runde med å ringe på dører for å gå godteri er jeg for. Til vanlig pakkes døden bort i samfunnet, så en kveld med litt føling med den delen av virkeligheten tror jeg vi har godt av.

Halloween  er en forkortelse for All hallows eve – altså alle helliges kveld. Det er kvelden før allehelgensdag. I følge tradisjonen er skillet mellom den logiske, daglige verden og den spøkelsesaktige nattverden nærmest usynlig denne kvelden. Derfor brukes det symboler på døden, de levede døde, svart magi og mystiske monstre. Og et av de viktigste symbolene er blitt gresskarlykten – jack-o’-lantern.

img_4490

Gresskarlykten stammer fra en irsk legende. Om Jack som lurte djevelen tre ganger. Da han døde kunne ikke Djevelen ta ham med til helvete. Til himmelen ville heller ikke Jack. Så han vandrer hvileløst rundt på jorda med en lykt.

I Norge kom Halloween-feiringen for alvor rundt år 2000. Ingen tvil om at feiringen er godt hjulpet av handelsstanden, men uansett er den kommet for å bli. For hvilke barn syns ikke det er gøy å kle seg i noe skummelt å få samle godteri?

Jeg skal altså følge 6-åringen min på «knask eller knep»-runde i år for første gang. Og jeg gleder meg. Jeg skal innrømme at jeg er glad den vesle prestedatteren valgte «sommerfulg-skjelett» og ikke djevel-kostyme, he he… Men jeg klarer iallfall ikke å se noe annet enn positivt i at hun skal være sammen med venninnene sine og gå fra hus til hus. Og en ting er sikkert – de gleder seg enormt! Og snakket om det hele veien til skolen i dag.

img_4409

 

Så, kjære lesere- happy halloween! Kos deg i kveld, pynt med gresskarlykter og spis godteri hvis du har lyst. Eller la dette være en vanlig mandagskveld. Men hvis du er hjemme, så ta godt i mot de småskumle smårollingene som ringer på døra. For de gleder seg til å ringe på nettopp hos deg!

 

img_4485

 

 

 

 

 

SAMARITANEREN

Av og til trenger vi hjelp. Det kan være praktiske ting vi trenger hjelp til. Eller innspill og ideer for å komme videre på livsveien vår. Eller noe sårt og vanskelig som vi trenger hjelp til å løse opp i. Uansett, vil vi alle erfare at vi på ulike tidspunkt i livet og på ulik måte trenger hjelp. Men hvor finner vi hjelpen? Tør vi lete utenfor der vi vanligvis leter?

I en av lignelsene til Jesus er nettopp «hjelperen» tema. Jeg tenker på fortellingen om den barmhjertige samaritaneren. Her er det samaritaneren, den som er utenfor og annerledes som er den som bidrar med hjelp.

Visste du forresten at folkegruppen samaritanere finnes den dag i dag? Men at det ikke er mer enn ca 700 personer og dermed på grensen til å forsvinne?

Uansett fortellingen er en påminning om at hjelperen kan komme fra uventet hold, og vi oppfordres til å våge å både se etter og ta imot hjelp fra annet hold enn det vi er vant til.

 

img_3801

Samaritaneren

 

Også i mitt liv fantes røvere

som satte spor

jeg falt

 

men-

min samaritaner

kom fra mine egne

trodde jeg

inntil jeg forsto

at hånden var tørr

og sårene ble dypere

 

nei-

også i mitt liv

kom samaritaneren fra de andre

fra fremmede folk

jeg ikke trodde på

stille blir jeg sittende

i vertshuset

å se livets konturer

bli nye

Om facebook og ærlighet

For å leve et autentisk liv, må hele mangfoldet av menneskelivet rommes. I dagens samfunn er sannelig ikke det noen enkel oppgave.

Daglig ser vi flotte oppdateringer på facebook. Oppdateringer som stort sett viser en eller annen vellykkethet. Og for all del det er jo også mye vellykket og hyggelig som skjer – ikke misforstå. Bursdager, jobbsammenkomster, venninnekvelder, fotballseire. Heldigvis består livet for de fleste av mange gode og fine stunder. Men like sant er det at dagene kan være stressende, ensomme, vanskelige og smertefulle.

Nå skjønner jeg jo at det verken er naturlig eller ønskelig å dele det vonde og vanskelige på facebook. Det er ikke sikkert det gagner noe å legge ut bilde av våre tårevåte øyne fordi vi kjenner på oppgitthet og tilkortkommenhet. Men menneskelivet skal kunne romme begge deler. Både det flotte, vellykkete og gode og det som er krevende og sårt.

Delesamfunnet er kommet for å bli, iallfall for en stund. Og hva gjør det med oss at det stort sett bare er hyggelige ting og fin fasade som deles? Klarer vi å se bak fasaden? Eller blir det vanskeligere å romme utfordringene og snakke ærlig om livet?

I Salmenes bok i Bibelen står det mye bra, og i dag stoppet jeg ved et par setninger fra Salme 90: «De beste årene er fulle av strev og urett. De går fort, og vi flyr av sted.» Litt pessimistisk der kanskje, men gjenkjennbart også. «Tiden flyr» sier folk. Tenk bare på hvordan det er når du står der med konfirmanten din. Og det kjennes som det var i går den lille bylten kom hjem fra sykehuset. Nå har forhåpentligvis ikke disse 15 årene bestått bare av strev og urett, men strevet og det vanskelige har helt sikkert også vært tilstede.

Jeg tror at for å leve et autentisk menneskelig liv må hele mangfoldet i menneskelivet rommes. Gamle tekster, både bibeltekster og litteratur, kan gi hjelp til en slik virkelighetstolkning. Og de ærlige samtalene.

IMG_3815

 

Et autentisk liv tar med seg mangfoldet. Begge deler må med. Janteloven skal ikke få knuse suksesshistoriene og det som er godt, og «vellykkethetssamfunnet» skal ikke legge lokk på det vanskelige og vonde.

Dette utfordrer iallfall meg.

Aktiv dødshjelp i medvind

Med aktiv dødshjelp i medvind, utfordres vi til å snakke sant om livet, om livsverd og om menneskeverd.

Her om dagen leste jeg at aktiv dødshjelp er på fremmarsj. Artikkelen fortalte om en kvinne som hadde reist til Sveits for å avslutte livet. Hun var verken gammel, syk eller ensom. Hun var 75 år, men ville ikke bli en som tok opp plass i sykehussenga.

Sånt gjør meg uendelig trist å lese. Så trist at et menneske med loven i hånd kan ta sitt eget liv. Så trist at et menneske blir lurt til å tro at dette er å bestemme over sitt eget liv. For handler ikke dette snarere om at samfunnet bestemmer over menneskelivet? Et samfunn som hyller det sterke, friske og vellykkede. Men hvor sykdom, aldring, ensomhet og det «uperfekte» har dårlige livsvilkår? Og hvem har rett til å definere hvordan menneskelivet skal være?

Jeg blir så uendelig trist av å tenke på at vi lever i et samfunn som gir så lite rom for å bli gammel, svak og orke mindre enn før. Helsevesenet vårt er bra her i Norge. Jeg tviler ikke på det. Men hvor er hjelpen til å akseptere sykdommen som ikke kan helbredes? Alderdommen som setter begrensninger? Personen som koster samfunnet? For alle vet jo at det er slik menneskelivet er. Ikke de glansbildene vi presenteres for i media. I Nederland innvilges stadig flere psykisk syke aktiv dødshjelp. Da syns jeg virkelig samfunnet har parkert håpet.

Døden er vanskelig å forholde seg til. Døden er vond. Å gi slipp er vondt. Men dette blir ikke mindre vondt verken for den som skal dø eller de som sitter igjen, om tidspunktet kan bestemmes. Og hvem ønsker seg et samfunn der vi kjenner presset for å avslutte livet i frykt for å være en byrde?

Vi har en jobb å gjøre med å snakke om livsmening, livsmestring og menneskeverd. Også der hvor sykdom og smerte er til stede. En jobb å gjøre med å ha et større og videre perspektiv på håpsbegrepet. En jobb å gjøre med å snakke sant om livet. Vi har en jobb å gjøre som fellesskap og som enkeltindivider. Jobben er ikke lett. Men det gjør den ikke mindre viktig og nødvendig.

 

IMG_3758

Engel laget av glass som var ødelagt

Det förflutna

Som mennesker møter vi stadig utfordringen ved «det förflutna». Akkurat nå handler det litt om årstidene. Hva gjør vi med det?

 

Jeg kjenner det på kveldene. Dette som jeg kjente første gang for noen dager siden da jeg klippet plenen. Et høstlig drag i lufta. Sommeren er ikke forbi ennå. Men noe i lufta forteller at det går mot høst. At den sommeren vi ser fram til i månedsvis snart er forbi. Det er forresten ikke bare lufta som minner om høsten kommer. Også avtaleboka peker på at et nytt semester snart sparkes i gang. Med gjenopptagelse av gamle aktiviteter og oppstart av nye.

 

IMG_3519

Nå liker jeg høsten, jeg. Med stearinlys, varmere klær og nye prosjekter. Men likevel. Jeg kjenner litt på vemodet i det svenskene kaller «det förflutna». Synes forresten ofte svenskene har så fine ord, men det er en annen historie 🙂

Uansett, det er slik livet er – det er slik det er å være menneske. Vi stilles ansikt til ansikt også med «det förflutna». Sommerferien som er over, studietiden som avsluttes, arbeidskollegaer som slutter osv. osv. At noe er forbi en dag er helt sikkert. Utfordringen er hva vi gjør med det. Henger vi igjen i det som var og sukker over at det er forbi? Eller tar vi med oss erfaringene fra det levde livet og går videre?

God sensommer, kjære lesere! Håper dere har gode minner å ta vare på fra «det förflutna».

IMG_3524

Enkel kompleks kontakt

Graden av kontakt med andre, blir ikke større enn graden av kontakt med oss selv.

Et alvorlig utsagn å ta inn over seg, og det legger absolutt noen premisser for hvordan vi kan møte andre. På en måte går det hånd i hånd med utsagnet fra han som sa «du skal elske din neste som deg selv». Ønsker vi å være glad i andre, må vi altså først være glad i oss selv. Ønsker vi å ha et godt forhold til andre, må vi først ha et godt forhold til oss selv.

Når jeg tenker over det, er det jo egentlig litt banalt, men likevel ikke så enkelt. Vi trenger et avklart bilde av oss selv for å kunne møte andre. Vi må vite hvem vi er. Grensene rundt oss selv er forutsetning for en berøringsflate med andre. Lengter vi etter et dypere forhold til andre, må vi starte med oss selv. Hvis vi ikke føler oss helt «innafor» med de andre, er det kanskje fordi vi ikke føler oss helt «innafor» med oss selv. På den annen side betyr det også at hvis vi ikke får så dypt forhold til andre handler det kanskje om at den andre ikke har tilstrekkelig kontakt med seg selv.

Så enkelt og så komplekst kan samvær være.

Ønsker deg en flott helg med mange gode møter – både med deg selv og med andre.

 

IMG_3234

Kontakt mellom ulike elementer

 

Om ugler og assosiasjoner

Kan man få noe ut av å skrive om det som faller ned i hodet? Ja, kanskje ikke så dumt. Se bare på Askepott i den tsjekkiske filmen mange av oss elsker å se på TV hver eneste julaften. Tro nøtter falt ned i hodet på kusken da han var på vei hjem fra byen med kjolestoffer til stemoren og stesøsteren. Men i Askepotts eie ble nøttene forvandlet til fantastiske klær. Riktignok ved hjelp av en ugle da..

Ugler, ja. Ugler skal jo etter sigende være så kloke. Det er iallfall slik de fremstilles i litteraturen. Tenk bare på Uglen hos Ole Brumm i Hundremeterskogen. Litt underlig er det da at vi også har uttrykket Burugle. Det kom inni språket vår på 1950-tallet som et nedsettende slangord om en kvinne.

Men burugle er vel antakeligvis en ugle som sitter i bur. Så da kan det vel tolkes slik at en kvinne er klok, men om hun blir puttet i bur blir det mistrivsel og masing. For å leve mest mulig autentisk er det best å leve mest mulig fritt, både for kvinner og menn.

Se der ja – sånn kan det gå når en blogger om det som faller ned i hodet 🙂

 

IMG_3300

Akkurat denne uglen er laget av en klok kvinne – nemlig min egen svigermor!