Loading...

Det store lille speilet

- en blogg av Hanne Dyrendal

Om facebook og ærlighet

For å leve et autentisk liv, må hele mangfoldet av menneskelivet rommes. I dagens samfunn er sannelig ikke det noen enkel oppgave.

Daglig ser vi flotte oppdateringer på facebook. Oppdateringer som stort sett viser en eller annen vellykkethet. Og for all del det er jo også mye vellykket og hyggelig som skjer – ikke misforstå. Bursdager, jobbsammenkomster, venninnekvelder, fotballseire. Heldigvis består livet for de fleste av mange gode og fine stunder. Men like sant er det at dagene kan være stressende, ensomme, vanskelige og smertefulle.

Nå skjønner jeg jo at det verken er naturlig eller ønskelig å dele det vonde og vanskelige på facebook. Det er ikke sikkert det gagner noe å legge ut bilde av våre tårevåte øyne fordi vi kjenner på oppgitthet og tilkortkommenhet. Men menneskelivet skal kunne romme begge deler. Både det flotte, vellykkete og gode og det som er krevende og sårt.

Delesamfunnet er kommet for å bli, iallfall for en stund. Og hva gjør det med oss at det stort sett bare er hyggelige ting og fin fasade som deles? Klarer vi å se bak fasaden? Eller blir det vanskeligere å romme utfordringene og snakke ærlig om livet?

I Salmenes bok i Bibelen står det mye bra, og i dag stoppet jeg ved et par setninger fra Salme 90: «De beste årene er fulle av strev og urett. De går fort, og vi flyr av sted.» Litt pessimistisk der kanskje, men gjenkjennbart også. «Tiden flyr» sier folk. Tenk bare på hvordan det er når du står der med konfirmanten din. Og det kjennes som det var i går den lille bylten kom hjem fra sykehuset. Nå har forhåpentligvis ikke disse 15 årene bestått bare av strev og urett, men strevet og det vanskelige har helt sikkert også vært tilstede.

Jeg tror at for å leve et autentisk menneskelig liv må hele mangfoldet i menneskelivet rommes. Gamle tekster, både bibeltekster og litteratur, kan gi hjelp til en slik virkelighetstolkning. Og de ærlige samtalene.

IMG_3815

 

Et autentisk liv tar med seg mangfoldet. Begge deler må med. Janteloven skal ikke få knuse suksesshistoriene og det som er godt, og «vellykkethetssamfunnet» skal ikke legge lokk på det vanskelige og vonde.

Dette utfordrer iallfall meg.

Aktiv dødshjelp i medvind

Med aktiv dødshjelp i medvind, utfordres vi til å snakke sant om livet, om livsverd og om menneskeverd.

Her om dagen leste jeg at aktiv dødshjelp er på fremmarsj. Artikkelen fortalte om en kvinne som hadde reist til Sveits for å avslutte livet. Hun var verken gammel, syk eller ensom. Hun var 75 år, men ville ikke bli en som tok opp plass i sykehussenga.

Sånt gjør meg uendelig trist å lese. Så trist at et menneske med loven i hånd kan ta sitt eget liv. Så trist at et menneske blir lurt til å tro at dette er å bestemme over sitt eget liv. For handler ikke dette snarere om at samfunnet bestemmer over menneskelivet? Et samfunn som hyller det sterke, friske og vellykkede. Men hvor sykdom, aldring, ensomhet og det «uperfekte» har dårlige livsvilkår? Og hvem har rett til å definere hvordan menneskelivet skal være?

Jeg blir så uendelig trist av å tenke på at vi lever i et samfunn som gir så lite rom for å bli gammel, svak og orke mindre enn før. Helsevesenet vårt er bra her i Norge. Jeg tviler ikke på det. Men hvor er hjelpen til å akseptere sykdommen som ikke kan helbredes? Alderdommen som setter begrensninger? Personen som koster samfunnet? For alle vet jo at det er slik menneskelivet er. Ikke de glansbildene vi presenteres for i media. I Nederland innvilges stadig flere psykisk syke aktiv dødshjelp. Da syns jeg virkelig samfunnet har parkert håpet.

Døden er vanskelig å forholde seg til. Døden er vond. Å gi slipp er vondt. Men dette blir ikke mindre vondt verken for den som skal dø eller de som sitter igjen, om tidspunktet kan bestemmes. Og hvem ønsker seg et samfunn der vi kjenner presset for å avslutte livet i frykt for å være en byrde?

Vi har en jobb å gjøre med å snakke om livsmening, livsmestring og menneskeverd. Også der hvor sykdom og smerte er til stede. En jobb å gjøre med å ha et større og videre perspektiv på håpsbegrepet. En jobb å gjøre med å snakke sant om livet. Vi har en jobb å gjøre som fellesskap og som enkeltindivider. Jobben er ikke lett. Men det gjør den ikke mindre viktig og nødvendig.

 

IMG_3758

Engel laget av glass som var ødelagt

Odvar Omland: «Min nye venn»

Jeg har hatt besøk på bloggen min 🙂 Denne gangen av min facebook-venn Odvar Omland. Mange kjenner ham, både gjennom Nrk, lokalpresse og facebook for hans åpenhet rundt det å ha en ektefelle med Alzheimer. Også etter at han ble alene fortsetter hans engasjement for saken. Og han deler mange kloke og tankevekkende betraktninger om livet med leserne sine på Facebook. I dag er han altså gjest her hos meg, og hans tanker og ensomhet og nye vennskap er verdt å lese!

 

10351762_10202681102530601_6493793323430484600_n

Bildet er hentet fra Odvars facebookside

MIN NYE VENN

Jeg sitter alene på kjøkkenet denne fredagskvelden. Ingen planer foran den kommende helg. Likevel vil jeg påstå at jeg ikke føler meg ensom. Men jeg kan ikke la være å tenke på at hver fjerde person i Norge skal ha vært plaget av ensomhet. Dette er et sosialt problem, men også et folkehelseproblem. Like så farlig som å røyke, mener helseeksperter. La meg føye til. Det kan være like farlig døyve ensomheten med for mye «whisky». Det tror jeg i tilfelle er som «å tisse i buksa». Det varmer umiddelbart, men senere?

Men man har da en masse frivillige tilbud i våre lokalsamfunn innen kultur, idrett, menigheter, seniorsentre og sikkert mye mer. Og titter vi på internett så mangler det ikke på tanker og forslag om å døyve ensomheten. Man skulle derfor kanskje tro i dette veldferdslandet vårt at det er noe for de fleste å engasjere seg i. Likevel kan vi enda konstatere at mange som bor alene faller utenfor. Det kan være flere årsaker. Nå må det sies at det er mennesker som sikkert har valgt å være for seg selv, og ikke mener å være ensom. Men vi kommer nok ikke forbi at det også mange føler det negativt å være ensom «midt i folkemyldret». Det må være vondt å kjenne på kroppen at man ikke har tilfredsstillende fellesskap. Minst en «intim» medvandrer.

Og da løper mine kveldstanker løpsk. Å, om jeg kunne omfavne alle med negativ ensomhet, og gi dem noen saftige gode klemmer. Selvsagt utopi. Men bry oss om de ensomme på en eller annen måte burde vel være et samfunnsansvar for oss «ikke ensomme». La det være sagt at plutselig en dag kom det også en fyr i min vei som er mange tiår yngre enn meg. En som virkelig brydde seg og mente at jeg trang ekstra oppmerksomhet som pårørende for en demenssyk kone (død for kort tid siden). Det begynte med facebook-vennskap. Nå er han også min beste venn. En ualminnelig god erstatning for gamle nære venner som er borte. Dere skulle være flue på veggen i våre samtaler over kaffekoppen. Et godt felleskap mot ensomhet. Kanskje vi burde få et bry oss om år?

 

Det förflutna

Som mennesker møter vi stadig utfordringen ved «det förflutna». Akkurat nå handler det litt om årstidene. Hva gjør vi med det?

 

Jeg kjenner det på kveldene. Dette som jeg kjente første gang for noen dager siden da jeg klippet plenen. Et høstlig drag i lufta. Sommeren er ikke forbi ennå. Men noe i lufta forteller at det går mot høst. At den sommeren vi ser fram til i månedsvis snart er forbi. Det er forresten ikke bare lufta som minner om høsten kommer. Også avtaleboka peker på at et nytt semester snart sparkes i gang. Med gjenopptagelse av gamle aktiviteter og oppstart av nye.

 

IMG_3519

Nå liker jeg høsten, jeg. Med stearinlys, varmere klær og nye prosjekter. Men likevel. Jeg kjenner litt på vemodet i det svenskene kaller «det förflutna». Synes forresten ofte svenskene har så fine ord, men det er en annen historie 🙂

Uansett, det er slik livet er – det er slik det er å være menneske. Vi stilles ansikt til ansikt også med «det förflutna». Sommerferien som er over, studietiden som avsluttes, arbeidskollegaer som slutter osv. osv. At noe er forbi en dag er helt sikkert. Utfordringen er hva vi gjør med det. Henger vi igjen i det som var og sukker over at det er forbi? Eller tar vi med oss erfaringene fra det levde livet og går videre?

God sensommer, kjære lesere! Håper dere har gode minner å ta vare på fra «det förflutna».

IMG_3524

Enkel kompleks kontakt

Graden av kontakt med andre, blir ikke større enn graden av kontakt med oss selv.

Et alvorlig utsagn å ta inn over seg, og det legger absolutt noen premisser for hvordan vi kan møte andre. På en måte går det hånd i hånd med utsagnet fra han som sa «du skal elske din neste som deg selv». Ønsker vi å være glad i andre, må vi altså først være glad i oss selv. Ønsker vi å ha et godt forhold til andre, må vi først ha et godt forhold til oss selv.

Når jeg tenker over det, er det jo egentlig litt banalt, men likevel ikke så enkelt. Vi trenger et avklart bilde av oss selv for å kunne møte andre. Vi må vite hvem vi er. Grensene rundt oss selv er forutsetning for en berøringsflate med andre. Lengter vi etter et dypere forhold til andre, må vi starte med oss selv. Hvis vi ikke føler oss helt «innafor» med de andre, er det kanskje fordi vi ikke føler oss helt «innafor» med oss selv. På den annen side betyr det også at hvis vi ikke får så dypt forhold til andre handler det kanskje om at den andre ikke har tilstrekkelig kontakt med seg selv.

Så enkelt og så komplekst kan samvær være.

Ønsker deg en flott helg med mange gode møter – både med deg selv og med andre.

 

IMG_3234

Kontakt mellom ulike elementer

 

Paradisvandringer

Jeg liker å gå på kunstutstillinger, og spesielt utstillinger som innbyr til å ta og føle på, gå rundt, betrakte fra forskjellige vinkler. Forrige uke fikk jeg med meg en spennende utstilling i Frogner kirke i Lier – Paradisvandringer av Tollef Thorsnes (vil du vite mer om kunstneren finner du hjemmesiden hans HER ).

IMG_3139

Utstillingen kunne forstås på mange plan, både reiser i konkret og overført betydning. Vandring fra krybbe til grav med det mest nødvendige: tannbørste og pass, og indre vandringer eller livets vandringer i mer overført betydning.

Thorsnes hadde benyttet kraftige trestokker som hadde ligget ute i vind og vær og sprukket på naturlig vis. Deretter hadde han brukt disse som illustrasjon på reisekister, med innlagte symboler.

IMG_3132

Trestokkene minnet både om reisekister slik folk benyttet i gamle dager og samtidig en påminnelse om at vi reiser først og fremst med oss selv. Med vårt eget liv som utsettes for vær og vind, men som består med sprekker og tilsynelatende feil. Innimellom reisekistene lå det store frøkapsler – det vi trenger for å komme videre på reisen vår og de spor vi legger igjen.

På sidene kirkerommet var det fendere, bøyer og pullere, alle med innlagte barnetegninger. Med kister i midtgangen og fendere på siden nettopp i kirkerommets «skip», kjente jeg helt fysisk at jeg var om bord på et skip. Det var rett og slett som om hele rommet duvet litt fra side til side.

IMG_3130

Barnetegningene er laget av kunstnerens egen datter. De er et sterkt symbol på å bevare det barnlige livet ut, om barnets verdi og om betydningen av det enkle. Det umiddelbare og impulsive som vi finner mer av hos barn. Barna er ikke så opptatt av det perfekte, det mulige eller det riktige. Her kan kaninen sveve med ballonger.

IMG_3133

Med plassering av kunstverket i et kirkerom er det umulig for meg å ikke gi det en kristen fortolkning. På den siste kisten sto det «reservert for kapteinen». Det kan være oss selv, eller det kan være Gud – den vi ønsker skal styre skuta vår.

IMG_3135

Inni alterringer var det en bøye med tegning av Kristus – den jeg ønsker å fortøye livet mitt til, slik at jeg makter livsreisen som begynner nederst med en tannbørste og et pass og ender ved muligheten for fortøyning ved ham som gav oss livets mulighet.

IMG_3136

IMG_3137

Om ugler og assosiasjoner

Kan man få noe ut av å skrive om det som faller ned i hodet? Ja, kanskje ikke så dumt. Se bare på Askepott i den tsjekkiske filmen mange av oss elsker å se på TV hver eneste julaften. Tro nøtter falt ned i hodet på kusken da han var på vei hjem fra byen med kjolestoffer til stemoren og stesøsteren. Men i Askepotts eie ble nøttene forvandlet til fantastiske klær. Riktignok ved hjelp av en ugle da..

Ugler, ja. Ugler skal jo etter sigende være så kloke. Det er iallfall slik de fremstilles i litteraturen. Tenk bare på Uglen hos Ole Brumm i Hundremeterskogen. Litt underlig er det da at vi også har uttrykket Burugle. Det kom inni språket vår på 1950-tallet som et nedsettende slangord om en kvinne.

Men burugle er vel antakeligvis en ugle som sitter i bur. Så da kan det vel tolkes slik at en kvinne er klok, men om hun blir puttet i bur blir det mistrivsel og masing. For å leve mest mulig autentisk er det best å leve mest mulig fritt, både for kvinner og menn.

Se der ja – sånn kan det gå når en blogger om det som faller ned i hodet 🙂

 

IMG_3300

Akkurat denne uglen er laget av en klok kvinne – nemlig min egen svigermor!

Hvem definerer et liv?

For noen dager siden kunne vi høre historien om en kvinne som er innlagt på Gaustad sykehus under tvungen psykisk helsevern. Hun har vært innlagt i mange år, de siste 2 årene kontinuerlig beltelagt. Hun veier under 40 kg, og har høy grad av selvskading. Selv opplever hun at hun bare holdes i live og sier at hun helst vil dø. Sykehuset vil ikke skrive henne ut, fordi de da mener hun skrives ut til et selvmord. Kvinnen har gått rettens vei, men har ikke fått medhold i at hun skal skrives ut. Borgarting lagmannsrett stiller spørsmål ved om det er bedre å leve under belastende regime enn å dø, men å gi tillatelse til å skrive henne ut kan likevel ingen gi.

Hvis du vil høre hele reportasjen, finner du den her: «Dømt til å leve»

Omtrent samtidig har debatten gått om muligheten for å abortere bort en frisk tvilling. Bakgrunnen er at Justisdepartementet har gått gjennom abortloven og konkludert med at norsk lov åpner for å fjerne ett eller flere fostre i magen, selv om det ikke er noen sykdom. Loven åpner for å fjerne en frisk tvilling fordi en ikke har økonomisk evne eller sosialt nettverk til å ha omsorg for flere barn .

 

baby-1178537__180

 

Det samme samfunnet bruker altså mye ressurser på å holde en kvinne i live, til noe som for hennes ikke oppleves som et godt liv. Det samme samfunnet er villig til å bruke mye ressurser på å fjerne friske fostre som etter alt å dømme kunne fått et godt liv. Og ingen har tenkt på å bruke ressurser for å hjelpe en kvinne / en familie til å ta imot et ekstra barn. For et tankekors!

Jeg sier ikke at det er enkle svar på noen av disse spørsmålene. En sak er alltid mye mer sammensatt enn det pressen kan eller vil fremstille. Og beslutningen i slike kompliserte spørsmål verken kan eller bør tas på bakgrunn av en enkelt faktor. Men likevel – hvem er det som definerer hva som er et autentisk og verdifullt liv? Hvorfor er lovgivende myndigheter enige i at en alvorlig psykisk syk kvinne skal holdes i live med makt, og samtidig tillater å avslutte et liv med alle muligheter?

balance-863060__180

 

 

 

En ekstra dag

Hei venner,

i dag har vi fått en ekstra dag – hva bruker dere den til?

Jeg skal vel innrømme at jeg ikke bruker denne ekstra dagen til så veldig mye annet enn jeg vanligvis gjør på en mandag. Men likevel – det hadde jo vært litt fint da om denne dagen hadde blitt en offentlig fridag som vi kunne benyttet til noe vi har lyst til og som vi ellers ikke rekker. For eksempel litt ekstra tid med mennesker som betyr mye for oss.

 

IMG_2874

 

De siste månedene har jeg hatt en del begravelser. En del av jobben min da er å fortelle litt om han eller hun som er gått bort. Det slår meg at det er et par ting som går igjen – tur og natur og forholdet til andre mennesker. Hele livsfortellingen veves vanligvis inn av plassering i søskenflokken, ektefelle/samboer, evt. barn, barnebarn eller nieser/nevøer. Utsagnet «no man is an island» bekreftes igjen og igjen. Ikke så rart da, alt starter jo med en relasjon. Et lite spedbarn kan ikke vokse opp uten å ha et annet menneske å relatere seg til, et menneske å speile seg i, et menneske å bli sett av. Hjemmet er der hvor vår historie starter.

IMG_2877

 

 

«Det er ikke godt for mennesket å være alene», sa Gud og skapte en hjelper til Adam. Det relasjonelle er altså helt grunnleggende for oss mennesker. Og når minneordene skal skrives om et menneske, er det ikke først og fremst yrkeskarriere og prestasjoner som trekkes fram, men mennesket defineres ut fra sitt forhold til andre mennesker.

Ønsker deg en super «ekstra dag»!

 

Finding God in everything

Kjære lesere. Hvordan har dere det disse vinter/vår-dagene?

Tidligere skrev jeg om damen som viste meg godhet ved å holde igjen heisen og vente på meg. En handling av godhet som også minnet meg på at det ikke kreves så stor innsats for å vise godhet. Men det kreves oppmerksomhet og overraskelse (innlegget finner du HER).

For en god del år siden hadde jeg et studieopphold i Dublin, hvor jeg tok fag innen kristen spiritualitet. Der fikk jeg blant annet øynene opp for ignatiansk spiritulitet. Denne tenkningen er basert på Ignatius av Loyola, som grunnla jesuittordenen i 1534. En av hans viktigste skrifter er «Åndelige øvelser» og her finner vi oppfordringen om «finding God in everything». Dette betyr ikke at Gud står bak alt som skjer eller at «det er en mening med alt». Men det er en oppfordring til å se etter spor av Gud, i det som skjer, i mennesker rundt oss, i ting vi ser.

Og her er også oppmerksomhet nøkkelordet, i tillegg til fortolkning. At en både oppmerksomt ser etter Gud og samtidig velger å fortolke både smått og stort som Guds spor. Sannsynligvis langt mer enn det en pleide å kalle Guds spor, kan da fremstå som Guds spor.

Det er en spennende oppmerksomhetsreise som kan gi nye perspektiver på livet – bare prøv!

Hvor har du sett Gud i dag?

 

FullSizeRender